Sammendrag
Rektor Signe Strøm forteller om verdigrunnlaget Nansenskolen er bygget på, og hva disse verdiene kan bety i verdenssituasjonen i 2026.
I forrige uke startet vi Nansenskoleåret 2026-27. Her er utdrag av rektor Signe Strøms åpningstale til de nye studentene.
Kjære studenter,
Dere er altså nå studenter ved Nansenskolen – norsk humanistisk akademi. Skolens historie og hva humanisme betyr – og hvordan vi forvalter den humanistiske arven her på skolen – vil dere få høre mye om i løpet av høstsemesteret. Men allerede nå vil jeg nevne at skolen ble grunnlagt i 1938. Nansenskolens program viser hvor aktuelle problemstillingene som skolens stiftere, Kristian Schjelderup og Anders Wyller, tok utgangspunkt i sent på 1930-tallet fremdeles er. De ønsket å etablere skolen som en reaksjon på fascismens fremmarsj i Europa. Etter hvert ble programmet til skolen formulert, og skolen skulle arbeide for disse idealene:
1. Kjærlighet til din neste
2. Respekt for mennesket uten hensyn til klasse, nasjon eller rase
3. Troskap mot sannheten
4. Frihet under ansvar
5. Vern om det frie folkestyret
Wyller og Schjelderup var kristne, men i utviklingen av skolen tok de både med seg kristne verdier og vår sekulære humanistiske europeiske kulturarv. Hovedbudet var «kjenn deg selv», som skal ha stått skrevet over Apollontempelet i Delfi, og «elsk din neste», som er viktig i vår kristne tradisjon.
I arbeidet vårt og undervisningen på skolen er disse idealene fremdeles viktige.
Nå er vi i et Europa som har vært rammet av krig i flere år. Russlands fullskala invasjon har preget nyhetsbilde, politikken og livene til ukrainerne i lange år. Folkemordet i Gaza er også et meget trist kapittel i menneskehetens historie. Kvinner og jenter i Afghanistan lever i et kjønnsapartheid der de ikke kan leve som fullverdige aktive samfunnsborgere på lik linje med mennene. I Iran henrettes mange unge aktivister. Den internasjonale sikkerhetspolitikken og verdens grad av fred er i stor grad preget av USAs president, med den usikkerheten han skaper. Idealene til skolens grunnleggere kan virke virkelighetsfjerne i denne situasjonen, men jeg tenker at det er desto viktigere å arbeide for dem.
Hva betyr det å være et humanistisk akademi i 2026? Den spente internasjonale situasjonen påvirker undervisningen vår her på skolen fordi vi må ta innover oss at den globale situasjonen virker dyster og det noen ganger virker som om det blir vanskeligere og vanskeligere for parter å snakke sammen. I Israel er det vanskelig for de som ønsker å stoppe krigen å komme til orde, og vi ser at uskyldige mennesker i Norge og andre steder rammes av antisemittisme. Russiske dissidenter, som ikke kan oppholde seg i Russland fordi de risikerer fengsel, blir allikevel mistenkeliggjort kun fordi de er russiske.
Her på skolen, i undervisningen, vil vi adressere hvor vanskelig det er å få til samtaler på tvers av politiske ståsted og på tvers av etniske og religiøse skillelinjer. Men det ytre klimaet, det som er utenfor det som nå er i ferd med å bli vår Nansenboble, gjør også at det vi opplever innenfor disse veggene, får en annen verdi og betydning?
Vi kan sammen skape et fellesskap der vi kan utrykke uenighet uten å være redde for å miste følelsen av tilhørighet og samhold. Vi kan være meningsmotstandere i diskusjoner og allikevel sitte sammen og spille brettspill. Og ikke minst, kan vi lære av hverandre og hverandres erfaringer. Hvis vi tør å dele.
Dere kommer til å høre om skolens dialogarbeid, ved flere anledninger. Dere kommer til å høre at i en dialog, som er en ledet samtale, er det å stille spørsmål og lytte det viktigste, ikke å vinne en argumentasjon som i en debatt.
Dere kommer kanskje snart til å oppdage hvor stolt Lillehammer er over at byen arrangerte vinter-OL i 1994. Men 1994 var et år preget av alt annet enn folkefest andre steder i Europa. Det var krig på Balkan, og i Sarajevo, som også var en OL-by og hadde arrangert OL ti år tidligere, var den olympiske stadium bombet. På Lillehammer begynte en gruppe å jobbe for å samle inn penger til Sarajevo, og blant andre startet Inge Eidsvåg et arbeid på Balkan som med tiden skulle gi liv til flere dialog-sentre. Denne historien kommer dere til å høre mer om, og denne delen av skolens arbeid er en viktig del av hva Nansenskolen har vært og også er i dag. 3000 mennesker fra Balkan deltok i dialogseminarer her på Lillehammer. Det var ikke lett arbeid, men det gav resultater. Folk snakket sammen på tvers av skillelinjer.
Hvorfor er dialogene så viktige? De får frem enkeltmenneskers erfaringer. De som ikke er med når historiebøkene skal skrives. De viser at ting hadde kunnet tatt en annen retning. De viser at det var andre muligheter enn den veien vi går nå. Innenfor historiefeltet er «mikrohistorie» en tradisjon som nettopp forteller om menneskelige opplevelser, som forteller historien fra et annet perspektiv, sett nedenfra. Mikrohistoriene forteller om mulighetene som har ligget tilbake i tid, men også om mulighetene som ligger foran oss og enkeltmenneskers betydning. Samtaler og erfaringsutveksling viser at gang på gang finnes det eksempler på at stereotypene og fordommene vi bærer med oss ikke stemmer med verden slik den er.
En som er opptatt av mikrohistoriene er Nadim Khoury som forsker på forholdet mellom Israel og Palestina. Han skal komme til oss og forelese senere i høst. I våres ga han et eksempel på en mikrohistorie som forteller opplevelsen av sammenhenger, erfaringer og perspektiv som er annerledes enn den offisielle israelske historiefortellingen der fordrivelsen av palestinere, Nakba, ikke blir viet noen vesentlig plass.
Et jødisk polsk ektepar som hadde overlevd Holocaust, flyttet til den nyopprettede staten Israel der de ble tildelt et hus. Da de fikk vite at det var et palestinsk hus ønsket de ikke å flytte inn fordi det minnet dem om deres egen historie og å bli forfulgt og fordrevet fra Europa. (Morgenbladet 7. 5. 2026).
Hva vet palestinere på Gaza om hvordan det er å være jøde i Israel? Og hva vet befolkningen i Israel om hvordan det er å leve på Gaza?
De burde ha visst mer om hverandre enn de gjør, tenkte jeg da jeg leste boken «Vi er oppdratt til å hate hverandre», som består av brevutvekslingen mellom to jusstudenter, Tala Albanna og Michelle Amzalak, en palestinsk og en jødisk israeler, som lever få kilometer unna hverandre. Begge har opplevd tap, sorg og redsel. De går ikke inn i den fellen å sammenligne sine lidelser, men anerkjenner smerten den andre føler. I brevene fra Israel kommer det frem hvor vanskelig det kan være for en israeler å være imot krigen i Gaza, men allikevel ha et ønske om å bo i sitt hjemland. Fra Gaza kommer beskrivelser av den desperate situasjonen som ikke kommer frem i nyhetsfeeden til vanlige israelere.
Hvordan kan man bygge broer over disse avgrunnene? Kriger ødelegger på så mange måter, de dreper mennesker, de ødelegger familier som splittes i synet på dem, de splitter folkegrupper. Så hva kan vi gjøre her på et lite akademi på Lillehammer? Hva kan vi som skole bidra med i 2026 for at dere studenter skal tenke mer kritisk og være mer årvåkent til stede i verden når dere er her hos oss?
Jeg tenker at det viktigste bidraget vårt er å være med på å bygge et trygt fellesskap der vi kan tørre å være uenige og stille hverandre gode spørsmål. Og så må vi skape rom som gir plass til mikrohistoriene og som legger til rette for møter mellom mennesker og dialog. Våre mikrohistorier og dialoger kommer ikke til å endre situasjonen for befolkningen på Gaza. Men de åpner for å se muligheter, for ikke å glemme enkeltmenneskene i statistikkene og gi oss troen på at siden ting kunne ha vært annerledes, kan vi skape endring.
Og de minner oss om at vi kan gjøre en forskjell for enkeltpersoner selv om vi ikke kan klare å velte regimer. Jeg ønsker sammen med dere, eller noen av dere, dette skoleåret, å gjøre en liten forskjell. Her på skolen skal vi starte et prosjekt der vi skal gi en gruppe unge kvinner i Afghanistan engelsktrening og en liten innføring i forskjellige humanistiske fag. Det kan gjøres over nett, selv om Taliban har stengt videregående skoler og universiteter for kvinnelige studenter. Dette prosjektet kommer jeg til å snakke mer om. Det er et eksempel på hvordan man kan skape møteplasser som kan være meningsfylte og lærerike. Vi kan helt sikkert lære mye om Afghanistan, og de kan sikkert ta med seg noe ny kunnskap.
Her på skolen vektlegger vi samtaler, og vi ønsker å få stemmer med ulike perspektiv inn i samtalene våre. Dere er 80 engasjerte mennesker, i forskjellige aldre og fra ulike steder. Vi har selvsagt studenter fra mange ulike steder i Norge, men også studenter fra Italia, Serbia, Ungarn, Singapore og Polen. Jeg er veldig glad for at dere har kommet så langveis fra for å være hos oss ett år på Lillehammer. Og så vil jeg gi en ekstra velkomsthilsen til våre ukrainske studenter. Jeg håper dere vil oppleve månedene hos oss som trygge og gode til tross for den vanskelige situasjonen dere befinner dere i. Den siste studenten jeg vil gi en ekstra velkomst til er Paplu. Du har jo bodd i Norge en god stund nå, men her hos oss er du som stipendiat med vårt ytringsfrihetsstipend oppkalt etter Henriette Bie Lorentzen.
Også salen vi sitter i nå er oppkalt etter henne. Hun var skolens første ansatte lærer og hadde en sentral rolle i etableringen av skolen. Hun var et menneske som arbeidet for menneskeverd og mot intoleranse og for fred hele sitt voksne liv. Da krigen kom til Norge, stengte Nansenskolen. Dette kommer sikkert Inge til å fortelle mer om. Henriette gikk da inn i motstandsbevegelsen, men ble arrestert og torturert. Mannen hennes hadde flyktet til Sverige, og sønnen deres ble tatt hånd om av slektninger mens hun satt i fangenskap.
Men hun var gravid med sitt andre barn. Torturert og gravid, men i den mest fortvilte situasjonen opplevde hun å bli sett som menneske. De tyske torturistene truet henne med at de skulle sende barnet hennes, som hun ennå ikke hadde født, til Tyskland. Da møtte hun en østerriksk lege, dr Hauer, som lot henne føde på lasarett og ikke i cellen, slik planen opprinnelig var. Han sørget også for at Henriettes søster, etter at Henriette hadde fått kun en halv time med datteren, fikk ta hånd om barnet.
Den østerrikske legen bidro til å bedre flere fangers situasjon, blant annet den sterkt mishandlede og torturerte Grinifangen Lauritz Sand. Da han presenterte seg for Henriette, sa han «Jeg er østerriker. Jeg er lege. Og jeg er et menneske.» Han var altså et menneske, som til tross for å arbeide for nazistene gjorde små bidrag som fikk store menneskelige konsekvenser. Et barn fikk vokse opp med familien i Norge, og ble gjenforent med moren etter krigen.
Dette møtet med legen var noe av det Henriette trakk frem da hun snakket om opplevelsene sine under krigen. Hun evnet å trekke frem de viktige bidragene til enkeltindivider som får betydning for andres liv. Hun sa senere om Dr. Hauer: «Han lever videre i mine tanker, i mitt sinn. Han har lært meg å forstå at i alle land, i alle verdensdeler, selv der hvor krigen raser og folkemord skjer, fins det alltid også mennesker som kjemper for menneskeverd og fred. Det gir håp, og det er håp vi trenger i dag.» Disse ordene kan være godt å tenke på i dag.
Hva betyr det å være et humanistisk akademi i 2026? Jeg tenker det blant annet betyr å vise at å analysere internasjonal sikkerhetspolitikk, å få faktakunnskap om verden, er noe som burde gå hånd i hånd med deling av menneskelige erfaringer og empati. Å bli kjent med noen med en annen bakgrunn enn en selv er en god mulighet til å lære noe nytt om andre perspektiver, men like viktig er muligheten til å lære mer om seg selv. Men det krever en innsats.
Jeg ønsker at dette skoleåret på Nansenskolen skal bli et år der dere stiller åpne spørsmål til hverandre. Jeg ønsker at dere skal tørre å bryte meninger, ikke på en måte der man går i forsvar, men på en måte som er utforskende. Vær nysgjerrige! De beste samtalene er vel med personer som bringer inn helt ukjente og annerledes perspektiver enn de vi selv har? Mener noen noe helt annet enn oss selv? Så spennende! Vi kan være veldig uenige her på skolen, og vi ansatte har sikkert mange forskjellige syn på mange saker som for eksempel ytringsfrihet. Men vi er ikke redde for å være uenige. For i bunnen ligger det en toleranse og respekt for hverandre som mennesker.
Vi lever i et informasjonssamfunn, der vi lett kan klikke oss inn og få en oppdatering på en hvilken som helst sak. Men for mange er nyhetssaker og tall noe som vi leser med liten følelsesmessig innlevelse. Det kan også være en rask form for oppdatering, som snart forsvinner fra hodet. Jeg tenker noen ganger at vi må få ned tempoet. Vi må gå inn i en litt langsommere form for læring, der også menneskelige møter er viktige. Jeg er antropolog, så for meg i min læring om keramikkproduksjon i Italia og om økoturisme i Kenya, var den levde erfaringen til menneskene jeg møtte det viktige, og var grunnlaget for mine analyser. Men jeg vet at jeg var heldig som hadde mulighet til å lære, ikke bare sakte, men noen ganger i sneglefart.
Dere skal ikke på feltarbeid som antropologer her på Nansenskolen. Men dere har en unik mulighet til å bli kjent med folk fra forskjellige steder, og til og med fra andre land. Benytt den! Og gjennom samtalene og møtene vil det skje mange «læringshendelser». Når vi aktivt går inn og stiller spørsmål til en foreleser, starter en samtale med en medstudent, er vi ikke lenger bare passive tilskuere, men deltakere. Det vi lærer som tilskuere lærer vi overfladisk og kan også glemme fort. I dag med informasjonsoverfloden, wikipedia og KI er vi veldig ofte tilskuere. Her på Nansenskolen håper jeg at nysgjerrigheten i dere får blomstre, for den er en viktig motivator for læring.
Begjæret etter å vite, det trenger ikke være om de store spørsmålene i livet heller, men nok til at dere lærer noe av hverandre, som er lærdom man ikke finner på google. Hvordan er det å være student i Ungarn i dag? Hva er serbiske studenter opptatt av? Dette er informasjon og kunnskap formidlet i menneskemøter som beriker, og som man vanskelig kan lese seg opp på. Vi må ikke la oss lure til at KI kan gi oss like gode svar som det møter med mennesker gir. Benytt sjansen! Bruk hverandre!
Dere har sikkert lagt merke til at de internasjonale studentene er gode i norsk. Å ha internasjonale studenter her som behersker norsk på et høyt nivå er virkelig en gave. De kan fortelle oss om sin kultur, litteratur og språk på norsk. Men vi norske må ikke glemme hvor raskt vi noen ganger snakker, og hvor vanskelig det kan være å komme inn i en norsk folkehøgskole omgitt av hurtigtalende folk.
Jeg tenker at de internasjonale studentene har mye de kan lære dette året, og at de norske kan lære mye av de internasjonale. Vi som behersker norsk som morsmål og er vant til norsk kultur må passe ekstra godt på å snakke sakte når vi ser at noen ikke forstår, og kanskje også reflektere litt over egen oppførsel. Vi hadde kinesiske studenter her på sommerkurs, og det var tydelig å se hvor mye vi gjør som ikke er «naturlig» og lett å forstå. Rømmegrøten vår er ikke en saus du heller over salat. Men hvordan kan en kinesisk student som aldri har vært i Norge vite det?
I løpet av skoleåret 2026- 2027 kommer dere altså til å lære mye av hverandre, det er jeg helt sikker på. Hva skoleåret ellers vil bli fylt med av fag, av moro og ulike aktiviteter er jeg veldig spent på å se! Jeg gleder meg virkelig til å bli kjent med dere, og er veldig glad for å være en del av det som vi har i vente.
Så igjen: Velkommen til Nansenskolen!!!!!
(Rektor Signe Strøm fra Nansenskolens talerstol – 24. august 2026)