Sammendrag
Tidligere lærer på Nansenskolen, Carl Christian Glosemeyer Andersen, besøkte årets Økouke for å dele sitt store engasjement for naturen og økofilosofien.
Carl Christian Glosemeyer Andersen holdt nylig forelesning under årets Økouke. Hans første møte med Nansenskolen var da han underviste på sommerkurs i 1972. Han ble etter hvert en av pionerene som utviklet faget økofilosofi på Nansenskolen, som siden har vært en viktig del av fagtilbudet.
– Jeg hadde vært lærer på Hardanger folkehøgskole i ett år, forteller Carl Christian. – Men så oppdaget jeg at det var en ledig lærerstilling på Nansenskolen. Jeg søkte, og nevnte at jeg hadde undervist i økofilosofi. Det var et fagfelt daværende rektor, Vebjørg Lyngstad, gjerne ville ha her på Nansenskolen, og dermed ble jeg ansatt. Vebjørg var veldig tidlig ute med å sette økofilosofi og økopolitikk på dagsorden, – dette var jo samtidig med at Arne Næss begynte å skrive om dette.
– Jeg hadde også hovedansvar for litteraturundervisningen, men jeg ønsket å se litteraturen ut fra et økofilosofisk perspektiv. Der var vi også tidlig ute. Jeg utviklet mitt eget undervisningsopplegg, og ble etter hvert særlig inspirert av Gregory Bateson, en forsker som har vært veldig viktig for meg. Etter hvert fullførte jeg Magistergraden i idéhistorie og økofilosofi.
Carl Christian har nettopp gitt ut to økofilosofiske essaysamlinger, under overskriftene: «Det lille i det store og det store i det lille» og «En vandring i mental økologi».
– De to bøkene er basert på mine forelesninger på Nansenskolen gjennom 50 år, forteller Carl Christian. – Når man anvender det økofilosofiske perspektivet på litteraturen, så kan litteraturen gjøre den teoretiske forståelsen veldig konkret. Ingenting gjør dette bedre enn skjønnlitteraturen! I de økofilosofiske essayene har du det teoretiske grunnlaget, og i de litterære verkene kan du visualisere og konkretisere det teoretiske stoffet.
– Et av essayene dine heter «Om dyrs atferd og opplevelse av ‘verden’». Det omhandler ulike organismers kommunikasjonsformer og subjektive opplevelse av omverdenen. Og det er samtidig en kritikk av det tradisjonelt antroposentriske perspektivet filosofien har hatt på andre dyr og organismer. Hva er den viktigste forskningen innen dette feltet i dag?
– Det har de siste 35 årene vært en total omveltning av vår forståelse av dyrs ‘mind’, der avstanden mellom menneskedyret og andre dyr har blitt mye mindre, og slektskapet med andre dyr har blitt tydeligere. Det mentale går også gjennom planteriket – nå vet vi at planter kommuniserer med hverandre via røtter og soppnettverk. Men selv om dette nå fremstår som nytt – ble planter og planters kommunikasjon faktisk også tatt opp av Darwin. Og så tidlig som i Æsops fabler kan vi lese om den tørste kråka som ikke nådde ned til vannet i krukka, men som legger steiner oppi krukka til vannet stiger så mye at kråka kan drikke. Så i flere tusen år har vi visst om dyrs mentale egenskaper. Men etter Descartes (1600-tallet) ble veldig mye av dette lagt lokk på.
– Hva er ditt forhold til dyr og andre organismer i dine omgivelser?
– Helt fra jeg var barn har jeg hatt en fascinasjon for, og opplevelse av fellesskap med naturen. Da jeg var seks år, laget jeg min første samling av visne blader som jeg limte inn i bøker, fordi jeg syntes nettverket i bladene var så vakre. Blomster betyr enormt mye for meg. Jeg ble aldri god i plantelære, for jeg syntes det var så fælt å plukke blomstene og fjerne dem fra det stedet de sto. Og trær! Jeg har et veldig sterkt forhold til trær. Jeg blir også enormt fascinert når jeg ser en åme eller en humle.
– Og så har jeg hatt katt hele mitt liv. Katten var så viktig for meg at min bror en gang sa: «Du ser jo hele verden gjennom kattens øyne!» Katten representerer for meg det hellige. Det å se inn i blikket på et rovdyr som er totalt uskyldig, samtidig som det er et rovdyr. Og så skjønnheten! I katten har du fanget veldig mye av det naturen består av. Naturen er både brutal og enormt vakker. Vi må gjenfinne ærefrykten for naturen.
– Hvor ligger ditt største faglige engasjement i dag?
– Mitt engasjement i dag er en fortsettelse av det samme. Det er et fokus som er tverrfaglig – som kombinerer samfunnsfag, humaniora og naturvitenskap. Hvor skal vi begynne for å komme ut av den naturkrisen vi ser rundt oss? Bateson har en artikkel der han hevder at vi må få en allmenn bevissthetsendring. Hvis vi kan spre kunnskap om hvordan vi mennesker er en liten bevisst del av hele økologiens ‘mind’, så vil ydmykheten og ærefrykten for naturen kunne komme tilbake, og vi kan bedre forstå hva vi er i ferd med å ødelegge. Vi må få hverandre til å skjønne at det er andre måter å tenke om naturen.
– Noen vil kanskje hevde at du har et romantisk natursyn. Hva sier du til det?
– Ja, jeg står inne for et postromantisk natursyn i fellesskap med blant andre Goethe og Schiller. Goethe innleder den fenomenologiske enhetsforståelsen, der subjektet ikke står og betrakter et fjernt objekt, men plasserer seg inn i verden.
– Til slutt, kan du si noe om hva Nansenskolen har betydd for deg?
– Jeg kunne ikke ha fått et bedre sted å jobbe! Her fikk jeg en frihet til å tenke og å utvikle min erkjennelse og mitt fag. Nansenskolen er et sted hvor du ikke er bundet av et universitetssystem, der jeg fikk en mulighet til å utvikle meg som var helt enorm!
– Jeg er også takknemlig for alle de menneskene jeg har møtt her. Makan til skjønne mennesker! Min tro på ungdommen er enorm, fordi jeg i alle år har møtt disse ungdommene her på Nansenskolen. Jeg møtte dessuten noen av mine aller nærmeste venner blant lærerkollegene her. Med en av dem startet jeg en filosofiklubb for 16 år siden! Der bytter vi på å innlede til et hovedtema, og leser hverandres tekster.
– Jeg vil benytte anledningen til å takke nylig avdøde rektor Vebjørg Lyngstad, som var utrolig viktig for å løfte fram økofilosofien på Nansenskolen. Jeg husker fortsatt hvordan hun inviterte til tverrfaglige dialogkvelder hjemme hos seg der vi lærere ble invitert og fikk snakke med gjesteforelesere innen alt fra atomfysikk, arkitektur og litteratur, og utøvende kunstnere som musikere og forfattere. Nansenskolen har vært alfa og omega for meg, avslutter Carl Christian.
Les tekster av Carl Christian Glosemeyer Andersen her
(Intervju: Heidrun Sørlie Røhr, 15. september 2026)