Sammendrag
Jens Magnus Christensen-Dreyer forteller om året på Skrivekunst og påstår han har blitt skrivejunkie.
Jens Magnus Christensen-Dreyer (19) fra Brusand på Jæren har gått på Skrivekunstlinjen dette året. 18. april fikk han diktet «Den verdien» på trykk i Klassekampens bilag Bokmagasinet.
– Hvorfor valgte du Skrivekunstlinjen?
– På skolen, særlig videregående, følte jeg at vi ikke lærte for å bli bedre, men for å bestå krav. Vi lærer å pugge gloser og avgrense definisjoner og skrive tekster som et middel for å oppnå en karakter, for å komme oss videre i et system, uten at vi fikk tid til å sitte i systemet og kjenne på kroppen hvordan det føltes. Vi måtte fjerne mennesket fra mellomrommene, tekstene med navnet mitt på toppen var mine, men føltes ikke sånt. Jeg kunne ikke egentlig stå for det jeg lagde. Ordene, setningene, avsnittene, selve språket og alt jeg oppdaget at fantes i det rommet, blei satt over mye av innholdet i tekstene selv, innrømmer jeg.
Det å forme vakre setninger, setninger som har fulgt fingrene i pidestaller å se verden ifra, blei det viktigste for meg. Så jeg valgte Skrivekunstlinjen fordi jeg sultet etter å skrive som meg. Jeg er også lett å distrahere, særlig når jeg sitter alene, som vi skrivende ikke sjeldent gjør, så å finne ei gruppe som holdt hverandre igang og ansvarlige, følte jeg var avgjørende. Jeg ville teste om skriving faktisk var noe for meg, for jeg fryktet at jeg ikke ville rekke det seinere.
– Gratulerer med å få diktet ditt publisert! Hvordan gikk det til?
– Takk! Den store drømmen, som ofte føles som bare en drøm, er å bli publisert. Siden de fleste av oss på Skrivekunstlinjen ikke hadde gitt ut noe før, speidet vi etter noe som ikke krevde allverdens krefter og tid for å komme ut i verden. Nansenskolen abonnerer på flere aviser, og vi oppdaga at Klassekampens bilag Bokmagasinet var det eneste riksdekkende avisa som fortsatt hadde diktspalte. Jeg likte å skrive dikt og fikk med meg en medstudent, Helene H. Vi utfordra hverandre til å sende inn.
Det var jo skummelt og overraskende stressende, får jeg lyst å si. Men vi skreiv dikt og sendte de til hverandre for tilbakemeldinger. Da jeg sendte inn min, ventet jeg langt over fristen de hadde satt for å gjennomgå de mottatte diktene sine. Jeg trodde enten e-posten hadde feila meg eller at diktet ikke var verdt en avkreftelsesepost, men plutselig fikk jeg eposten at de ville være glade for å ha diktet mitt med. Jeg skreik så høyt at hele internatet sikkert våkna for andre gang den dagen. Jeg blei nesten blind av glede og reiste svaksynt og lykkelig på Berlintur med Nansen, bare dager etterpå.
– Hva var det viktigste for deg faglig sett, i løpet av året på Nansenskolen?
– Om jeg må finne bare én ting, må det være den kravløse læringen. Ingen karakterer, ingen småfurtne lærere, ingen krav til avansement. Jeg fikk dykke nedi hva enn jeg ville og trengte bare å komme opp igjen for å trekke pusten. Det var uvurderlig. Jeg fikk faktisk lære noe. Utfordre meg selv, slik jeg trengte det. Særlig i Skrivekunst var miljøet viktig. Det å prøve tekstene for hverandre, få tilbakemelding, savner jeg nå som året er over.
– Det å gå på folkehøgskole betyr at man kommer veldig nær de andre studentene, både fordi man bor sammen på internat, spiser sammen, og har både undervisning og fritid sammen. Var det noe du satte særlig pris på ved det sosiale livet på Nansenskolen?
– Jeg var heldig å få dobbeltrom da jeg starta på Nansen, så jeg var sosial hele tiden. Ja, det var slitsomt til tider, men det var heller ikke vanskelig å finne rom hvor jeg bare kunne være for meg selv. Særlig anbefaler jeg Forfangrommet!
Siden vi bodde så tett, hadde jeg så og si alltid noen å være sammen med. Skolen har en akademisk profil, og vi snakket om mye vi ellers bare møtte i klasserommet, men vi snakket om alt det andre også. I starten var jeg redd for at året bare ville bli en overstreng kostskole-tilværelse, og det er så langt fra sannheten. Nansianerne er blant de mest tilbakelente og useriøse jeg har møtt. Det å brekke av en dag fullstappa med forelesninger med tur til Storgata, Søndre Park, treningssenteret; fest, eller filmklubb på Elevstua, var uvurderlig. Det savner jeg også.
– Kommer du til å fortsette å skrive?
– Nansenskolen har gjort meg avhengig: jeg er blitt skrivejunkie. Før måtte jeg nærmest tvinge meg i gang eller skylle meg i så mye motivasjonspøs for å komme inn i skrivesonen. Nå ligger jeg våken om natten om jeg ikke får skrevet på dagen. Jeg har oppdaget at jeg har så mye jeg må si. Jeg trenger å skrive og jeg håper jeg ikke klarer meg foruten.
– Hvilke planer har du for sommeren og for neste år?
– Jeg må først og fremst tjene penger til studielivet etter sommeren, så jeg må jobbe. Det var vanskelig å finne en skrivejobb, men jeg klarte å kapre meg en formidlingsjobb som museumsvert. Skriving er jo nedtegnelse av tale, så jeg har funnet noe som passer meg. I tillegg har jeg søkt om å jobbe frivillig på Litteraturhuset i Stavanger. De få timene jeg ikke jobber eller sover, skriver eller leser jeg.
– Ei anna grunn til jeg valgte året på Nansenskolen, var for ekstra tid til å bestemme meg for studier. Jeg veit fortsatt ikke hva jeg skal studere. Ender nok enten opp med en honoursgrad i filosofi, psykologi eller rett og slett profesjon i psykologi. Etter et år fra papirets perspektiv, trenger jeg å nærme meg mennesket på ei anna måte, enten via dataskjermen eller in person, men jeg tror ikke bøkene vil falle fra nå heller.
– Hvorfor bør man søke Nansenskolen?
– Nansenskolen passer for deg som er nysgjerrig på mennesket og verden rundt deg og vil oppdage på egne premisser, uten karakterer. Nansenskolen gir rom for at du får gjøre ting litt som du vil, mye mer enn på skolen, slik at du som vil gjøre ting på en annerledes måte eller gjennom et mer personlig utrykk, får plass til det. Ja, du må belage deg på forelesninger, kjøkkentjeneste og lørdagsundervisning, men også seine kvelder i Elevstua, helgefester på internatet og frokostgrøt i kantina.
– Om du føler du ikke passet inn på skolen, men fortsatt at du har noe å gi, enten det er kunst eller politikk eller filosofi, vil du passe veldig godt inn på Nansenskolen. Dessuten har jeg fått lærelysten tilbake etter Nansenskolen. Så for deg som trenger et friår som likevel forbereder deg til universitet og høgskole, anbefaler jeg også Nansenskolen.
– Jeg var først skeptisk til å begynne på folkehøgskole, men nå ville jeg ikke vært foruten. Selv om det bare har gått litt over en måned siden året var omme, ser jeg på Nansenskolen som avgjørende. Jeg er mye bedre utrustet nå, enn jeg var etter videregående. Jeg har fått venner for livet, og som også kommer godt med for en bygdegut som flytter til storbyen.
– Jeg ønsker alle ny-nansianere et fantastisk kommende skoleår, dere har så mye å se fram til, det kan jeg skrive under på.
Ønsker du å søke Nansenskolen? Les mer om våre linjer