Sammendrag
Studentrådsleder og skrivekunststudent Astrid Høst holdt en nydelig avskjedstale fra studentene på avslutningen av skoleåret. Her er hele teksten.
COME TOGETHER
25/26
Kjære vennefamilie
I år har vi skrevet blekket ut av pennene våre, slitt ut både tastatur og lattermuskelatur, men når jeg nå står her
med alle orda i ryggen, er jeg likevel målløs.
Hva skal jeg si til dere som kan romme bunnløsheten i Mjøsa, hvilke ord skal kunne bre over dere et helt år i én nattasang?
Jeg kan vel begynne med det som er rett foran meg nå. Jeg kan vel begynne med dere, som jeg er så heldig å få være et oss sammen med.
Et oss i et naturlig spotlight der sola treffer Mjøsa. Vi ligger i klynge og flyter på en jevn pust og verden lukter risotto, moccacino, bibliotek og daglig reint. Iblant brytes flyten av plutselig latter eller applaus og ser man oss utenfra, kan vi kanskje ligne en samtidskunstatteraksjon. Vi har aldri skjedd før, og kommer heller aldri til å skje igjen.
I FEEL FINE
høst 25
I høst kjente jeg ansiktene deres uten å kjenne dere. Sammen stod vi foran skolebygget og tviholdt på kofferter uten hjul. Som om vi bare skulle flytte inn, og aldri skulle bli borte fra hverandre.
Kofferter uten flytteføtter. Et farvel som aldri slapp oss av syne, men vi låste det inn på koffertrommet og forsøkte heller å finne hender å holde og navn å fylle hjertet med.
Mens bladene slapp taket i trærne sine, slapp vi tak i usikkerheten vår og uten at vi kan huske hvordan, begynte vi å puste i kor.
Bass, tenor, alt og sopran pusta inn og ut for å synge fram første kapittel i vår Nansenroman.
Vi satt tett i tett med lunka øl i henda fordi vi ville
og etasjegølvet fikk stadig høyere promille
Dagen etter hilste vi på hverandres poser under øya og fylte dem med klapp på skuldra og mørk kaffe.
Som om det var kaffen som senka seg over oss, blei dagene mørkere og stjernehimmelen begynte å synge om at den skinner i natt.
A DAY IN THE LIFE
vinter 25/26
Vinteren lista seg inn på oss uten snø, og plutselig satt vi i fine staser og sa god jul til hverandre. Kanskje kjente vi det alle da vi sovna den kvelden
at noe var ved å forandre seg.
Romma våre var ennå fulle av oss,
men oppløpssider løper raskere enn første kapittel.
En stund stod tida stille sammen med vannet i Mjøsa. Som om tida hutra og vi holdt varmen bare på hverandres pust. Ingenting var hugd i is og med frosne fingre kunne vi ikke annet enn å sette vårt eget seil. Med hjemmelaga slush og en naken Nansen på dekk satte vi kurs mot våren. Holdt hender og skøyta oss over og under gode og onde dager, la oss i klynge og lot tida gå. Fremdeles satt mai innelåst blant ski og fuktige madrasser og vi trodde FRAM aldri ville trekke seg tilbake.
HELLO, GOODBYE
vår 26
Alt kan skje når man ser vekk. Med hele verden for våre reiseføtter, forlot vi Nansen uten oppsyn og lå heller som abstrakt kunst i bussetene.
Mens vi var borte seiret sjelen over Fridtjofs legeme. Han og klokka smelta og la på sprang. Tidevannet tok oss igjen og snart skal sola blende klynga vår. Snart kan vi ikke se hverandre mer og henda rekker ikke helt bort til hverandre, for våren har lagt seg i mellom oss.
IN MY LIFE, nå
I Romeo og Julie skriver Shakespeare at avskjed er en så søt sorg at jeg kan si farvel til det blir morgen. Nå sitter vi med avskjed i kroppen og minner i kaffekoppen, og venter på å sovne fra hverandre.
Før alt er sagt og gjort skal vi danse med dumme, deilige dansetrinn og klemme farvel som om morgendagen aldri kommer. Som om sola tilhører august, og ikke mai, og vårt største dilemma er om vi skal være med på Mafia eller UNO.
Men året må jo likevel ha skjedd. Jeg veit jo det, for jeg kjenner plutselig en del folk som har lest Beatles! Derfor kan jeg ikke la være å dele dette sitatet nå som orda mine er i ferd med å renne ut.
“Jeg veit ikke om vi visste det, at vi satt der og skålte for noe som var ved å gå mot sin slutt. Noe som begynte en eller annen gang, og som allerede da var ved begynnelsen til veis ende. At Beatles skulle oppløses, at Jim Morrison skulle dø, at vi en gang skulle lete etter hverandre over hele Europa.”
Dere, kjære venner, dere vil jeg ta 24 timers tog for å finne igjen.
Jeg vil legge meg bakover i Mjøsa og lytte etter pulsen vår. Men nå er det aller siste jeg kan gjøre å gi kunstverket vårt stående applaus og et siste knips og holde rundt dere så lenge jeg kan.
Ti tusener ganger farvel og tusen hjertelig 463 millioner takk.
Astrid Høst, tale på avslutningen av skoleåret torsdag 7. mai 2026