Sammendrag
Rektor Signe Strøm holdt avskjedstale til studentene under avslutningen av Nansenskole-året 2025-26. Her er hele teksten.
Kjære alle sammen,
Tusen takk for en flott start på avslutningen, med nydelige taler og korsang.
Nå har jeg kommet til det punktet som er litt tungt og preget av alvor, høytidelighet, men også av fest: Å ta avskjed med kullet Nansenianere av 2025-2026.
Det er spesielt å ta farvel etter ni måneder med intenst samvær. Det er et øyeblikk der jeg ser tilbake på disse fine, virkelig fine, månedene med dere, og tenker på hvordan det var å møte dere i august 2025. Da hadde jeg noen ønsker for hva dette skoleåret skulle bringe dere, og da jeg satt og forberedte talen ble det litt som å gjøre opp regnskap og gå tilbake og se: hva håpet jeg og hva har vi fått gjort? Eller rett og slett: hva har vi, Nansenskolen 2025/2026 blitt?
For det er et «vi», ikke bare et «jeg» som rektor, eller «vi» som ansatte eller «dere» som studenter. Nansenskolen 2025/2026 har vært og et fellesskap, der dere studenter og vi ansatte har skapt noe sammen.
Og hvordan kan jeg beskrive det som har blitt skapt? Sett fra mitt rektorkontor har skolen vært et sted med mye kreativitet, og dere har ikke minst vært produktive.
Under vinterdagene utrettet dere nærmest mirakler da dere ga dere i kast med å lage Fritt ords ærespris, despoter, Fram og Nansen i snø og is. Også under Åpen dag viste dere at dere har gjennomføringsevne.
Dere har utgitt hele fire eksemplarer av skoleavisen! Jeg kan ikke huske et kull som har skrevet så mange artikler. Ikke bare har dere produsert mange tegn, men også interessant innhold. Som Sindres og Taralds betraktninger om kunst.
Det var fint å lese Idas tekst om 8. mars, arrangementet jeg selv dessverre ikke fikk vært med på. I forbindelse med 8. mars vil jeg takke spesielt Iben og Linnea som var arrangører fra skolen! Det er viktig for skolen å bidra inn i byens arrangementer og koble vår lille boble til lokalsamfunnet rundt.
Tilbake til skoleavisa: Det har ikke bare vært morsomt å lese artikler om dette og hint, men også fint å få innsikt i hvor seriøse, reflekterte og humoristiske dere er! Dere leker med ord, med bilder og med eksistensielle spørsmål.
Dette viste dere jo også da dere presenterte fordypningsoppgavene deres. Vigdis skrev om det å være modig, og det slo meg: dere er modige. Dere går på og viker ikke unna for temaer som er veldig store, og dere er heller ikke redde for å utfordre oss lærere og ansatte. Hvis noen ikke har lest skoleavisen: jeg tenker på artikkelen til Håvard og Storm som stilte spørsmål om skolens ytringsklima er for trangt.
Håvard og Storm, dere har gitt meg en utfordring, og heldigvis vil vi ha tid til å vende tilbake til dette når dere kommer tilbake på sommerkurs snart. Men jeg tenker, uavhengig av hva vi kan enes om eller er uenige om, har det at dere kom med kritikken en verdi i seg selv. Vi må alle innimellom ta en sjekk, gå noen skritt tilbake, og vurdere om ideal og realitet stemmer overens.
Skolens sterke verdigrunnlag er det som motiverer mange av oss som jobber her, og vi har en forpliktelse til å forsøke å leve opp til skolens program. Jeg synes at Joakim, med sine ord på veien, på en god måte formidlet hvor viktige verdiene våre er og hvordan de påvirker arbeidet vårt.
Utfordringer fra dere studenter er viktige, og de skjerper oss.
De siste årene, med krigen i Ukraina, den katastrofale situasjonen på Gaza, i Iran og bombingene i Midtøsten, har jeg spurt meg selv flere ganger, her på Nansenskolen – norsk humanistisk akademi: hva kreves det av en humanist i 2026? Hva kan kreves av et humanistisk akademi i fredfulle Norge når krigen herjer i Ukraina, og hva kan kreves av oss når verden synes å gå av hengslene? Vi kjenner vel alle på sinne, tristhet og avmakt. Men så er det jo slik at man ikke kan gå i dvale, man må heller fortsette å gjøre det man kan.
Dere viste at dere er handlingsdyktige og målrettede da dere brettet opp ermene og samlet inn penger til Gaza under Åpen dag. Og selv om det kanskje i det store bildet ikke forandrer verden, forandrer det noe for noen – og det gjør noe med dere.
Jeg har flere ganger spurt meg selv om hva Kristian Schjelderup, en av Nansenskolens stiftere, ville ha tenkt om den pågående militære opprustningen og verdenssituasjonen i dag. Hva ville han ha svart på spørsmålet mitt om hva det kreves av en humanist i 2026?
Som dere har hørt tidligere dette skoleåret, var jo Kristian Schjelderup og Anders Wyller uenige om hvordan Norge skulle reagere på trusselen om krig. Kristian Schjelderup forble pasifist, og sto urokkelig ved sine idealer gjennom hele krigen, også under fangenskapet på Grini. Å ha hans mot og urokkelig tro på at man ikke skal møte vold med vold, som en slags ledestjerne, kan virke altfor stort. Pasifismen var ikke utbredt på slutten av -30-tallet og i krigens Europa.
Det er flere som etterlyser pasifisme i dag. Og forfatteren Linn Stalsberg har vist hvordan pasifisme nærmest har blitt et fremmedord mange i dagens Norge ikke vet hva betyr. Det å mene at man aldri skal ty til vold, eller mene at stater skal avstå fra krigshandlinger kan lett bli stemplet som en naiv holdning. Men som Anders Wyller skrev til Kristian Schjelderup i et brev, kan det også være det modigste av alt. For Anders Wyller var pasifismen til Schjelderup for stor, han skrev: «om krigen kom, vet jeg at tusen hemmelige krefter i mitt innerste vilde tvinge mig til å lyde dens lov». Kristian Schjelderups pasifisme krever enda mer mot enn det motet som kreves for å gå i krigen.
Så – med denne historien, med pasifisme, opprustning og heltemot, hva skal vi, eller dere, som Nansenianere gjøre i dag? Hva kan vi kreve av oss selv som humanister? Som har en tro på menneskets verdi?
Dette skoleåret har dere fått sikkerhetspolitiske analyser, og forelesninger om ulike konflikter og situasjoner som preger verden i dag. Alt meget viktig for å kunne orientere seg i en kompleks global virkelighet. Men under alt dette, i alle fagene dere har, er verdiene av å kjenne oss selv, og elske vår neste, som dere vet er skolens motto, noe som ligger der og som er viktig å minnes.
For å forstå vår samtid, må vi gå tilbake i historien som har formet oss, vi må lese litteratur og se på kunst. Det forteller noe om vår menneskelige eksistens. Så hva kan man kreve av en humanist i 2026? Det er vel aldri å glemme og minne om menneskene i statistikkene, familiene som blir ødelagt i krigene, menneskelivene som går tapt.
Bentes presentasjon av sin fordypningsoppgave og deklamasjon av Øverlands dikt, var en viktig påminnelse, både om lyrikken og litteraturens kraft og om hvor viktig det er å ta med seg humanistiske verdier i møte med store samfunnsspørsmål: «du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv». Jeg tenker at dette er nestekjærligheten som Nansen etterlyste i den internasjonale politikken, og som i skolens motto heter «elsk din neste».
Å flykte på grunn av krig, er det noen av dere som erfarer omkostningene av i dag. Jeg håper dere har kunnet se på Nansenskolen som en trygg havn i en vanskelig situasjon, og vi vil fortsette å bidra med vårt i det små. Det gjør ikke en forskjell statistisk sett, men det gjør at vi ikke glemmer menneskene i statistikken.
Fritjof Nansens arbeid for flyktninger ga også spor statistisk sett: over 400.000 mennesker fikk et Nansenpass, som gjorde at de kunne reise inn i stater som ellers ikke hadde tatt imot dem. Hadde en mann kunnet gjøre en så stor forskjell i dag? Kanskje ikke. Men vi vet at aktivisme og enkeltpersoners handlinger endrer samfunn. Det var noe av det vi ønsket å vise gjennom Nansenseminaret. Og i den forbindelse vil jeg også takke studentene som bidro: Isabel, Bendix og Ina. Tusen takk!
Når jeg snakker om Nansen som en handlingens mann, tenker jeg på Roald og din fordypningsoppgave, som var en analyse av bruken av nakenbildene av Nansen. Jeg tror du var inne på noe: Nansen er for oss en representant for en aktiv, kjempende humanisme. Nettopp på grunn av handlingene valgte de mer intellektuelle humanistene å bruke navnet hans. Så analysen din var treffende, det er nok som kontrast til det handlende subjektet at fotografiene av Nansen som objekt gjør det hele litt komisk når man finner bilder av ham poserende.
Lekenheten, humoren og den gode analysen til Roald viste noe jeg har nevnt før: dere gir dere i kast med filosofi, store spørsmål og avanserte teorier som om det var lekende lett. Og dere legger seriøst arbeid i det. Helenes sammenligninger av animasjonsfilmen «Alvin og gjengen» og filmen «8 mile» med store litterære klassikere, viste nettopp hvor engasjerende overraskende koblinger kan være.
Det er en ekstra verdi i en analyse når den også vender seg mot oss selv, og ser på bruken av Nansen-nakenbildene her på skolen med et utenfra-blikk. Det samme gjelder Ingrids imponerende analyse av Nansenskolens kjøkkentjeneste. Dette er som dere vet bare et par eksempler på det dere har arbeidet med.
Jeg vil oppfordre dere til å fortsette: lek med teorier, bruk humor, gi dere i kast med de store eksistensielle spørsmålene og fortsett å vende blikket også mot dere selv. Betrakt det vi tar som selvfølgeligheter litt på avstand.
I Stellas barnebok, som hun laget som fordypningsoppgave, er mønstre tema, og jeg synes hun uttrykte noe viktig. For å kunne se mønstrene våre, og analysere dem, må vi våge å bryte ut av dem, føle hvor ukomfortabelt det er, og finne nye mønstre. Jeg håper at dette året på Nansenskolen har nettopp vært et brudd i tidligere mønstre, ikke fordi de ikke var gode, men fordi det gjør at vi vokser som mennesker, og vever nye mønstre sammen.
Nå skal jeg snart runde av min tale. Men før jeg går ned fra scenen er det noen Magne og jeg vil takke spesielt. Studentrådet, ledet av vår lovende dramatiker, Astrid og barnebokskaper, Stella. Tusen takk for seriøst engasjement i skolen, i rekrutterings- og styrearbeid, i organiseringen av arrangementer og innspill til skoleutvikling. Tusen takk!
Tusen takk, kjære studenter, studentråd og ansatte, for et fantastisk år på Nansen!
Signe Strøm, torsdag 7. mai 2026