Sammendrag
Les juletalen til studentrådsleder og skrivekunststudent Astrid Høst: APPELSINJUICEBØLGER
Studentrådsleder Astrid Høst holdt juletale fra studentrådet under juleavslutningen. Hun går også Skrivekunstlinjen, noe talen bærer preg av! Takk for en fin juleavslutning til studentrådet med Astrid i spissen. Vi ser frem til vinter og vår sammen med dere!
JULETALE TIL NANSEN – APPELSINJUICEBØLGER
Kjære Nansenstudenter og lærere med hjertet på plass i brystet.
Jeg har en historie å fortelle, og alle eventyr begynner med at det var en gang. Og det stemmer jo.
En gang var det 24. august, og tomme rom venta på bokklassikere og nye, gamle gensere i skapene. Vi venta på nye, gamle venner og verken romma eller vi kunne vite riktig hvem eller hva vi venta på.
Men plutselig stod vi der med nøkkel til en ny knagg å henge ordet hjem på. Alle med sløyfer i ulike farger, alle med navn det bare var en selv som huska minnene bak.
Vi var blanke Nansenpass
med flyttelass og ny madrass
og alt vi visste var at vi skulle dele dusj, dass, og vannglass.
I dag kan ingen av oss kjenne igjen hvilket glass vi drakk av først, men vi til gjengjeld kan vi navna ut og inn, og vi veit ganske godt hvilke personligheter de rommer.
Personligheter som kan tenke og tolke, forstå og forsøke å forstå, forsøke å stå på egne bein og er navnet Ingrid kan det alt i verden om stein, og vi prater med og leser med, for å så sette ord på og fargelegge hverandre.
60 navn som har skrevet seg inn i hverandres historier, som sitter sammen i en simultan dramaturgi av en spisesal, der alt skjer samtidig og du må velge hvor du vil lytte og hvor du skal se. Fire stykker skriker om Karamasov, tre savner snø, to spiser pastasalat med gastromat og fem ler av noe du ikke fikk med deg. I det de slutter å le, begynner noen andre. Vi er et hav i bevegelse som begynte med en velmenende knyttneve i skuldra i kaffekøen, før hender møttes på vei til frokost, holdt hverandre i en sofa, gjennom bryllupsdansen holdt vi rundt hverandre og slik står vi ennå. Ingen Lotte uten Ina, ingen Roald uten Jens Magnus, ingen Silvia uten Isabel og ingen folkehøgskolebølger går over i desember. Det er fint. Kanskje er det til og med vakkert at seksti navn med seksti stemmer hvilte oppå hverandre 24. august og at seksti navn med seksti stemmer skal, om bare et par minutter, hvile oppå hverandre i peisestua. Siste scene før pause.
Og når vi er tilbake, kan vi jo håpe vi fremdeles er like kjappe
i samfunnsreplikken som når det er foccacia til middag.
Jeg kan ikke stå her uten å sitere Tramteatret. Derfor: Hvis du blir trangsynt, så slipp inn litt luft. Fyll din forstand full av kritisk fornuft. Den som ble helt da det virkelig gjaldt, adlød ei ordre, men spurte om alt.
Vi skal aldri glemme å spørre både om det går bra og om det er meninga at det skal gå bra. Vi skal aldri glemme å danse, aldri glemme å gi hverandre all kjærlighet og pepperkakedeig vi kan og enda litt til. Om noen uker skal vi dele nyttårskaffekopper og slippers, dersom det er snakk om typen spripete Adidas, lese nyårets skoleavis, prate i munnen på hverandre igjen og finne nye eventyr på appelsinjuicens havbunn.
Tusen takk, kjære medstudenter, for storfamilietilværelsen og varmen, tryggheten, stillheten og den konstante bevegelsen.
Tusen takk, kjære ansatte, for at dere lar oss bli folk og kunst, for at dere lærer oss å bli det og for at dere tar dere tid, deler ut latter, quizsspørsmål, sang og kjærlighet som en evig grønn, fornybar ressurs. Verken grepene eller gresset er grønnere på noen annen side enn denne.
Snipp, snapp, snute, så fortsetter eventyret om bord på vår helt egen Nansenskute.
Jeg er fryktelig glad i dere. God jul, godt nyttår og tusen takk for nå!