Studenttekst om Nansenskolen

09.05.2018

Håkon Dahl var student på Nansenskolen skoleåret 2017-18. Han gikk på Skrivekunstlinjen, der han sammen med 14 andre studenter fikk prøve seg innen ulike skjønnlitterære sjangere. På avslutningsfesten leste han en tekst fra scenen om det å være student på Nansenskolen, som vi fikk lov til å dele:

Broen over Mjøsa

Fromme fortellinger

Høyre fot, venstre fot. Høyre fot venstre fot.

Uten at de tenkte over det, hadde de falt inn i samme rytme, der de gikk over den lange gangbroa som krysser Mjøsa, sør for Lillehammer.

De to, en ung kvinne og en eldre mann med tydelig sykdom i kroppen, gikk rolig, side om side. Hadde de vært en bataljon, hadde en slik marsj kunnet ødelegge broa med sin taktfaste tramping. Men de var bare to, og to fotgjengere ødelegger ingen bro.

Høyre fot, venstre fot. Høyre fot, venstre fot.

Han kjente på takknemligheten over å møte unge mennesker fra andre verdener. Ikke nødvendigvis geografiske verdener. Nei. Forskjell mellom generasjoner, livserfaringer og livssyn skaper verdener. Verdener som kan berike hverandre, befrukte hverandre om vi er villige til å åpne oss for det nye.

De to på broa var ukjente for hverandre da de kom til Nansenskolen. Den gamle reagerte med usikkerhet. Hvordan skulle han få fotfeste blant et halvt hundre ungdommer som kunne vært barnebarna hans. Kanskje så den unge kvinnen det. Kanskje var det derfor hun  på hjemvegen forsiktig stakk hånden sin støttende under armen hans. Han måtte ikke falle. En ungdom, åpen for erfaringens klokskap, og en 70 år  gammel parkinsonsyk mann, to nyvunne og nygitte venner, gaver til hverandre.

De hadde mye å fortelle fra sine liv, ulike i mer enn alder. Mer enn en gang kjente de at svar på spørsmål, vekket mer spørrelyst og lyst til å dele, både hos ham og hos henne. De foldet ut sine liv, i gjensidig tillit og trygghet. Og i åpenhet over at ikke alt i livet er lett.

Dette var hyggelig, sa han.

Men han sa ikke at kanskje kunne dette være siste sommeren han gikk noenlunde støtt på egne ben. Man blir ikke frisk av Parkinson.

Å få møte tillit, få møte åpenhet. Å få bli kjent med mennesker som uttrykker glede over å bli kjent med meg. Jeg, en syk, gammel mann som kan trenge mer enn bare hyggelige ord. Av og til blir det nødvendig med en en håndstekning når kroppen svikter. Som dere så for et øyeblikk siden. Jeg kjenner en dyp respekt og takknemlighet overfor dere alle.

Hvem er vi? Spørsmålet klang i luften over de to på gangbroa over en snødekket Mjøsa som akkurat denne kvelden gir etter for lyset og varmen.

Jeg vil gjerne være onkelen din, sa han. Og jeg vil gjerne ha deg til onkel, sa hun. På trappa etter endt tur utvekslet de en kort klem og skiltes.

Da de kom ned til frokostrommet meste morgen, satte de seg ved forskjellige bord. Snakket med nye mennesker. De kjente hverandre ikke, ikke mer enn alle de andre ungdommene de kjente, eller ikke kjente. To mennesker som et folkehøyskoleår hadde brakt sammen.

Skal jeg være gammelmannsklok, virkelig gammelklok, er det en setning, en lærdom jeg liker å tilby andre. Jeg har funnet den på selv. Visdommen er det følgende:

Det kan gå utrolig fort å få gamle venner.

Og med denne lille talen, Takk til Nansenskolen, med sine studenter, sine lærere og sin visdom. Sitt kjøkken, og sin vaktmester.

Takk!

Over Mjøsa, på den andre bredden, i vest ligger en kirke med topplue.  Vingrom kirke. Jeg kan ikke passere dette hvitmalte bygget uten å tenke at her må arkitekten ha jobbet med et utrolig godt humør.

Kirke med topplue!  Makan

Håkon Dahl, mai 2018.

Galleri

 

Mer om Skrivekunstlinjen her

Vis alle innlegg