Studenttekster

Du va en helt

Fardin står i døra. Han ser sønn sin og vet ikke kor den lille gutten hannes forsvant. Blåveisøyan dine møte hannes. På ansiktet ditt finn han et verdenskart. Ei sprukken leppa, du spøtta blod; rundt svaran e huden alltid svak. Du va sterk da du traff bakken og skrapa opp et kinn det fortsatt ligg hemmeligheta bak.
Æ e ingen helt, sir du og stryk dæ over handleddet; fra i dag av har du arr. Whiskeystemmen sprekk når han svare: Du va, du va det i natt.

Adele Straumsnes

Fire

«Pappa?» Du ser opp og pappa er ikke der. «Pappa!» Du roper. Men han er ikke der lenger. Du skulle bare se litt på den lille, rare som lå på bakken. Den du ikke helt vet hva er enda. Du hadde ikke sett en sånn før. Du skulle bare se litt, og nå er ikke pappa der lenger. Du holdt hånden hans, men den ble borte for deg. Du får vondt i magen. Det begynner og svi i øynene og du er redd. Rundt deg er bare alle andre. Alle andre enn pappa. «Pappa!» Du hyler nå, mens tårene trenger seg på, renner over kanten og faller nedover kinnene dine. Pappa er ikke her og det er din skyld at han er borte. Det er ingen som har lagt merke til deg, de er opptatte med sine egne ting og dulter bare borti deg idet de går forbi. Du faller nesten. Du føler deg enda mindre mens den vonde klumpen i magen dunker og presser seg oppover mot halsen. Plutselig sitter det en dame foran deg og hun ser bekymret på deg. Hun sitter på huk og holder tak i skuldrene dine. «Hei, lille venn» sier hun mykt, og stryker deg på armen. Hun ser snill ut, og du roer deg, selv om du ikke puster saktere. «Pappa – » hikster du. «Finner du ikke pappaen din?» Du rister på hodet. «Jeg skal hjelpe deg» sier den trygge damen og tar hånden din. Hun ser seg om, men hun vet ikke riktig hva hun skal se etter. Hun ser ned på deg og smiler «Hva heter pappaen din da?» Mellom dype innpust får du frem «pappa..» Damen smiler og løfter deg opp. «Pappa!» Roper hun og beveger seg litt rundt. «Pappa!» Roper dere i kor. Du er roligere nå, men det svir fremdeles i øynene. «Pappa!» Dammen smiler og kiler deg litt, og du føler deg trygg der, i armene hennes. Hun holder deg godt, og du ler litt. Dere snurrer rundt et par ganger. «Pappa!» Men pappa er ikke der. Han er ikke å se noen steder. Klumpen i magen begynner å bli tung igjen, og du puster fortere. Damen ser på deg og sier «hysj, vi kommer til å finne ham skjønner du. Han er jo her et sted.» Men det er så mange mennesker og du skjønner ikke helt hva som skjer. Hvor er pappa? Leter han etter deg også? «Pappa!» roper dere sammen. «Pappa!» Pappa er ikke her og det er din skyld. «Pappa!» skriker du. Men så er pappa der, foran dere og damen slipper deg og pappa løfter deg opp. Damen sier noe til pappa, men du hører det ikke, du er for opptatt av å gråte ut klumpen i magen og det er så mye som skjer på en gang, så mange følelser og du skjønner ingenting. Men pappa er her nå, og alt er greit og fint, alt på engang. Pappa holder deg hardt inntil seg og han prøver å roe deg ned. Sier unnskyld og klapper deg på hodet og at han trodde du fulgte etter ham, men det gjorde du ikke, og unnskyld en gang til og klemmer deg, kysser deg, og du roer deg. Du ser på pappa og sier at han er dum. «Du er dum» sier du. «Jeg vet det» sier han. «Unnskyld, det var min skyld» sier han. Og du vet at han har rett, fordi pappa har alltid rett.

Thale Raad

Nummer to

Jeg er så tørst, herregud så tørst jeg er, jeg må ha vann. Vi sitter på huskene utenfor huset vårt, jeg og søsteren min, det er sol og nesten vindstille. Hekken har vokst seg så stor at naboene ikke har innsyn lenger, og plena er ustelt. Søsteren min har bare t-skjorte og shorts på seg. Hun er brun, og hun har brunt hår og brune øyne. Hun sitter med de nakne tærne ned i gresset, der det brukte å være bremsespor etter små føtter. Det er så varmt, og jeg er så forferdelig tørst. Jeg tar fart med huska, svinger med beina, frem og tilbake hundre ganger. Jeg er kvalm, blir alltid kvalm. Jeg hopper av, løper inn i gangen og opp trappa, inn på kjøkkenet. Jeg åpner skapet. Det fins ikke et eneste glass der, ikke en gang en kopp. Det er helt tomt. Jeg ser inn i skapet ved siden av, ingenting. Jeg åpner kranen, men det kommer ikke noe vann, ikke en eneste dråpe. Kvalmen og tørsten er enda verre i virkeligheten. Jeg ligger i senga mi hjemme i leiligheten. Det er en strime med sollys på dyna mi, jeg svetter, lukker øynene. Ser for meg søsteren min sitt ansikt i det hun fortalte meg det. De nesten svarte øynene. Hun var sint, hun blir alltid så sint. Pappa er syk, sa hun. Og så gikk vi og drakk øl, jeg husker ikke hvor mange. Jeg legger meg på magen i senga, trekker dyna over hodet. Likevel hører jeg lyden av fuglekvitter utenfor.

Marit Vaagland

Det er nesten så jeg kan kjenne dråpene av saltvann mot ansiktet når det blåser, liksom litt av havet har blitt løftet og ført med vinden hit, inn til byen (og kanskje er det noe av deg som kleber seg fast til huden min, kanskje finnes det rester av druknede i hver eneste dråpe); jeg løfter hodet slik at mer av deg kan trekke inn i meg, sige inn gjennom porene i huden, eller i alle fall tørke fast der, og hvis jeg åpner munnen nå, hvis jeg strekker ut tungen, slik man gjør når man prøver å fange et snøfnugg, kan jeg kanskje få smake et minne, eller en tanke du en gang tenkte – jeg vet ikke hvorfor jeg ikke synes det er bisart lenger, kanskje er det savnet, lengselen og alt det gjør med et menneske, uten at jeg egentlig kjente deg godt nok, som får meg til å tro at du ville gjort noe sånt, at du ville hengt igjen, i luften, i regndråpene, at du stadig spres med vinden

Eirin Gundersen

mr aksioma;

i teorien

hvem var vel jeg
til å fortelle
om veien
til/fra logikken
der for og –

i-motsetningene
kunne virke

(selv)innlysende

annet enn at
jeg som konstant
ikke kunne avverge
at du aldri
valgte å velge

noe
(u)foranderlig

er
du er den du
er,uten fornuft
er du

likevel hel
uten meg.

Sabrina Gjerstad Nielsen

Søk her