Fra en skrivekursdeltaker

03.-07.06.2019

Kurset «Skrivehuset» har forfatter Janne Aasebø Johnsen som lærer. Johanne Knudsen, tidligere student ved Nansenskolen, var deltaker og frivillig dette året. Her er hennes tekst om å være på skrivekurs på Nansenskolen.

Dette er en hilsen fra meg og en Stavanger-sjiraff. Sjiraffen har ikke vært på skrivekurs denne uka, den er dømt til å kikke ut av en båt (muligens Noahs ark?) på en lekeplass. Jeg derimot, har vært på skrivekurs. Én uke med skriving, gamle og nye bekjentskaper, utvikling (både hos meg selv og andre) og mye latter i et utrolig godt fellesskap. Jeg har kost meg. Det er kurs nummer 4 i rekka, og jeg koser meg like mye hvert år. Blir like glad i folka hvert år. Skriver like mange rare ting. Jonny på korps spurte meg om det var nødvendig for meg å gå på skrivekurs, for jeg kunne jo skrive. Dette har jeg tenkt mye på. Er det nødvendig? Trenger jeg det? Svaret er ja og ja. Hvorfor?

I entreprenørskapsfaget på VGS lærte vi at vi ikke måtte bli så forelska i vår egen forretningsidé at vi ikke evnet å se trusler og svakheter som kunne felle bedriften. Når jeg skriver, blir jeg forelska i ideen. Og både du og jeg vet hvordan det er å være forelska – da blir man blind for alt annet, og lever bare i sin egen verden. Da er det så kjekt med skrivekurs. Et sted med tid og rom til å dele ideen. Ikke for å avdekke trusler og svakheter, men for å finne styrker og muligheter. Det gir en enestående mulighet til å teste hvordan ideen oppfattes av andre. Har den i det hele tatt livsgrunnlag?

Jeg er sikker på at vi kunne lest opp hva som helst og alle hadde funnet livsgrunnlag for ideene på et eller annet vis. For slik er det på kurs. Vi skal ikke drepe hverandres ideer, vi skal oppmuntre dem, og dytte i, forhåpentligvis, riktig retning. Samtidig skal vi dytte hverandre. Gi hverandre litt bedre selvtillit. Litt mere tro på oss selv. Det faktum at det aldri er noen som tar livet av en annens idé gjør det trygt. Det gjør det så trygt at selv de som på begynnelsen vegret seg mest, plutselig finner ut at de også kan dele sine ideer.

Jeg er priviligert som har fått lov til å være med på 4 kurs. Jeg er takknemlig for å ha fått vært med denne uka. Med den fine gjengen. Det gjør noe med meg. Selv om jeg er totalt utslitt og lever på alt for lite søvn gjennom uka, så er resultatet totalt positivt. Nye bekjentskaper, oppmuntrende ord og motivasjon til videre skriving veier mye tyngre enn lite søvn. Søvn kan jeg alltids ta igjen, ei uke på skrivekurs kan jeg ikke ta igjen på samme måte.

En utenforstående ville nok betvilt sprutskrivingens faktiske betydning for eget prosjekt. Vi betviler ikke. (Gjør vi det, er det bare første gang. Så går det over.) Vi tror på at det skal hjelpe oss. Og gang på gang får vi det bevist. Hvordan speutskrivingen skaper et nytt kapittel eller avsnitt i prosjektet. Hvordan sprutskrivingen kan ta oss videre når vi egentlig står fast.

Det er så fint med kurs.
Fint å kunne dele egne skriverier.
Fint å kunne høre andres skriverier.
Fint å fortelle andre at de er flinke, og se hvor glade de blir.
Fint å gå gjennom quizene i Dagsavisa og Vårt Land hver dag, for å glede en kursdeltaker.
Fint å samtale med de som er pratsjuke, og se hvordan de lyser opp når noen vil snakke.
Fint å kunne svare på spørsmål, tegne kart og fortelle hvor det er toalett.
Fint å se hvor mye mennesker utvikler seg i løpet av en uke.
Fint å være på Nansenskolen.

Tusen takk, Janne, for at jeg får lov til å være med. Det setter jeg mer pris på enn jeg klarer å uttrykke. Tusen takk for at du er den du er, og for at du lager kurs. Jeg vet at flere enn meg setter pris på kursene og ikke minst på deg. Håper du tar det til deg!
-Johanne

Vis alle innlegg