Hva er egentlig humanisme?

Nansenskolens virksomhet er bygget på humanistiske verdier. Inge Eidsvåg, forfatter og tidligere rektor ved Nansenskolen, deler sine refleksjoner om humanisme.

– For meg er humanisme en livsholdning, som hviler på et valg og en påstand. Valget består i å sette det enkelte mennesket i sentrum for vår omsorg og aldri redusere det til bare et middel. Påstanden går ut på at det i oss mennesker finnes en dragning mot det gode, og at de byggende krefter er sterkere enn de destruktive. Jeg sier ikke at mennesket er godt – og bare det. Etter Auschwitz, Hiroshima og Srebreniza er det umulig. Men humanismen reiser alltid en søyle av håp. Det var mange i Tyskland som med fare for eget liv reddet jøder, og det var mange serbere som kjempet mot Radovan Karadzic og Ratko Mladic.

I den humanistiske livsholdningen ligger også forestillingen om at det er i fellesskapet vi blir mennesker. Helt alene er vi ikke frie, men hjelpeløse. Den menneskelige samhørigheten, på tvers av alle ulikheter, medfører også ansvar og forpliktelser. Den svenske skuespilleren og forfatteren Tage Danielsson formulerte en gang dette så vakkert: «En droppe droppad i livsens elv, har ingen kraft till att flyta själv. Det ställs ett krav på varende droppe: hjälp till att holda dom andra oppe.»

Hvorfor oppsto humanismen?

Renessansehumanismen oppsto i et samfunn i krise, og den bidro til at det feudale samfunnet under kirkens innflytelse ble sprengt i filler. Det vokste fram en forestilling om at humaniora, de menneskelige fag, skulle brukes til å begrunne de nye idéene om mennesket. Idéer preget av åpenhet, toleranse og en søkende livsholdning. Studia humanitatis omfattet grammatikk, poesi, retorikk og moralfilosofi. I dette lå et politisk og kulturelt oppdragelsesideal, som etter hvert ble den intellektuelle basis for hele den humanistiske bevegelsen. Det betydde ikke bare slike kvaliteter som vi i dag forbinder med humanitet: forståelse, toleranse, medlidenhet, barmhjertighet, men også egenskaper som styrke, dømmekraft, klokskap, veltalenhet og æresfølelse.

Kjernen i den humanistiske livsholdningen var forestillingen om at vi alle har muligheter til å dannes til frie og ansvarlige borgere. Dette førte i neste omgang til en kritikk av de forhold i samfunnet som hindret en i å leve menneskeverdig. Humanismen brøt gjennom i en kristen kultur og innenfor rammene av en kristen virkelighetsforståelse. Ingen av de ledende renessansehumanister hadde noen forestilling om at det trengte å være noen motsetning mellom kristendom og humanisme. Men den kristne livsforståelsen måtte nå leve sammen med – og delvis i konflikt med – en livsholdning som i langt sterkere grad enn før var vendt mot det jordiske liv.

Dessuten: den humanistiske filologi, som var øvd i å arbeide med klassiske tekster, ga seg også i kast med å studere kristne aktstykker med kritisk blikk. Vedtatte tolkninger av kirkens skrifter ble lagt under lupen, og utfordrende spørsmål ble stilt. Den kritiske grunnholdning måtte på lengre sikt bli en trussel mot kirkens ufeilbarlighetstro. De siste par århundrene har to strømninger innenfor den humanistiske bevegelse levd side om side: en verdslig og en religiøs begrunnet humanisme.

Nansenskolens grunnleggere, Schjelderup og Wyller, snakket om viktigheten av en kjempende humanisme. Hva mente de med det?

– I Nansenskolens program fra 1948 ble det understreket at den humanistiske idé hadde sin rot både i klassisk  og kristen ånd. Dens to hovedbud var det klassiske «kjenn deg selv» og det kristne «elsk din neste».

Da Kristian Schjelderup og Anders Wyller grunnla Nansenskolen i 1938, var de totalitære ideologier den store trusselen. Den trusselen forsvinner nok aldri. Men andre utfordringer er kommer til: klimakrisen, flyktningkrisen, etniske og religiøse motsetninger, atomvåpentrusselen, osv. En humanistisk livsholdning betyr en forpliktelse til å reagere når menneskeverdet blir krenket og temperaturen på kloden stiger. Da er kunnskap alene ikke nok. Humanismen fordrer også handling.

Galleri

Både Schjelderup og Wyller var kristne, men de ga skolen navnet til fredsprisvinneren og agnostikeren Fridtjof Nansen. Derved ønsket de å si, tror jeg, at det ikke er begrunnelsen for, men virkeliggjørelsen av humanismen som er viktigst. Virkeliggjørelsen gjennom handling. Fredsprisvinneren Fridtjof Nansen satt ikke bare i sitt tårnværelse på Polhøgda og tenkte kloke tanker. Han hjalp mennesker på flukt, flyktninger uten pass, sultende millioner i Sovjetunionen.

Les mer om Nansenskolens historie her

Mange forbinder i dag humanisme med Human-Etisk Forbund. Kan man være både humanist og religiøs?

– Det kan man absolutt! Det finnes i Norge en sterk kristen-humanistiske tradisjon, knyttet til navn som Sigrid Undset, Fredrik Paasche, Anders Wyller, Kristian Schjelderup, osv. Jeg beklager at Human-Etisk Forbund har forsøkt å sette likhetstegn mellom humanisme og human-etikk. Det innebærer en innsnevring av et begrep vi fremdeles har bruk for. For vi trenger dette felles rommet, som det vide humanismebegrepet skaper. Et rom der mennesker med ulike livssyn kan finne sammen til vern om menneskets verdighet. Det er dette som har vært Nansenskolens bærende idé fra grunnleggelsen i 1938 og frem til i dag.

For meg går ikke skillet mellom humanister og ikke-humanister ved troen på Gud eller tillit til mennesket. Man sier ikke stort ved å si ”jeg tror på Gud” – eller ”jeg tror på mennesket”. Det viktige spørsmål blir hvilket gudsbilde og hvilket menneskebilde vi snakker om. Dikteren Johanna Schwartz, som ofte sa at hun var ”människa på heltid”, knyttet en gang disse to tankene sammen.

     Du säger:
Jag tror inte på Gud.
Jag tror på mig själv.

     Jag svarar:
– Jag tror på mig själv, därför att jag tror på Gud.


På hvilke måter er humanismen viktig i dag?

– Trusselen mot mennesket kommer i dag ikke bare fra totalitære ideologier, men like mye fra et industrielt system som ødelegger klimaet på kloden og truer med å skape en atomvåpenkatastrofe. Vi sier ofte at «utviklingen må tilpasses menneskene», eller vi må ta vare på «menneskelige verdier». Hvilket menneskebilde styrer vi etter – og hva er våre menneskelige verdier? Derfor må vi aldri slutte å spørre: Hva er et menneske? Det har til alle tider vært et radikalt spørsmål, for et annet må følge like etter: Hva er det som hindrer oss i å leve menneskeverdig?

Da Schjelderup og Wyller kalte Nansenskolen et humanistisk akademi, skyldtes det en tro på menneskets muligheter til å bekjempe ensretting og vold med ord og ånd. ”Vår tids Europa. Det er hundre mennesker i tro på ånd, mot tusen i tro på vold,” sa Anders Wyller i sin tale ved skolens innvielse den 18. mars 1939. Og Kristian Schjelderup hentet sin visjon blant annet fra den buddhistiske tradisjonen: «Mellom de fire verdenshav er vi alle brødre.»

Hvis vi glemmer eller avskjærer oss fra våre greske og kristne røtter, hvis vi slutter å stille de grunnleggende spørsmål om menneskebilde og menneskeverd – da har vi tapt kampen mot den blinde utvikling. Da kan vi bli alt. Også det aller verste.

Les mer om Nansenskolen her

(Intervju: Heidrun Sørlie Røhr – 2. november 2017)

Vis alle innlegg