Historie og samtidsbevissthet

Helge Salemonsen (foto: Heidrun Sørlie Røhr)

Helge Salemonsen kom til Nansenskolen som lærer i 1990. Før dette underviste han ex. phil. på Universitetet i Oslo. Han har undervist filosofihistorie for alle kull og for alle linjer ved Nansenskolen. Nå går han av med pensjon, etter 30 år som lærer.

– Jeg hadde selvsagt hørt om Nansenskolen, og sympatiserte med det den sto for. Men det var likevel en tilfeldighet at jeg kom over et oppslag på Blindern om at Nansenskolen utlyste to stillinger som kunne passe for meg og min kone Helene, en stilling som filosofilærer, og en som inspektør og lærer i litteraturhistorie. Vi søkte hver vår stilling, og fikk dem.

I løpet av tiden på Nansenskolen har Helge startet to nye fag, Litteratur og idéhistorie og Ibsens samtidsdramaer. Dette er fag studenter ved alle linjer kan velge. Litteratur og idéhistorie er det desidert mest populære valgfaget på skolen, og velges av over halvparten av studentene. Helge fikk mulighet til å utvikle disse fagene tidlig på 2000-tallet.

Galleri

– Min hovedinteresse er gjennomtenkning av mennesket, samfunnet og kulturen i et historisk perspektiv, sier Helge. – Hva er betingelsene for at vi er blitt som vi er blitt? Tenk bare på religionens betydning. Det gjør en forskjell, ikke sant, hvilken religiøs og historisk sammenheng jeg er vokst opp i, om jeg lever på Hans Nielsen Hauges tid, eller i vårt eget sekulariserte århundre.

– Tenk på 22. juli, 2. verdenskrig, 1905 og 1814. Våre referanser er knyttet til historien. Dersom jeg som nyfødt hadde blitt adoptert bort til Italia, India eller Saudi-Arabia, er det åpenbart at min måte å tenke på, mine verdisett, mine moralske preferanser hadde avveket fra dem jeg i dag identifiserer meg med. Fortiden, historien, er reflektert inn i nåtiden; den bidrar til å konstituere vår nåtidsbevissthet.

– Hva var bakgrunnen for at du kalte faget Litteratur og idéhistorie?

– Min interesse for klassisk litteratur som Homer, Aischylos, Sofokles, Vergil, Shakespeare og Kafka er først og fremst en idéhistorisk interesse, sier Helge. Litteratur er, i likhet med politikk, religion, filosofi og vitenskap, vitnesbyrd om historiske bevissthets- og kulturformer, som både sier noe om vår tid, og samtidig fremstår som noe distinkt forskjellig fra våre egne bevissthets- og kulturuttrykk. Det homeriske mennesket både ligner oss og ligner oss ikke, på samme måte som sommerfugllarven og den utvokste sommerfuglen både er det samme dyret og to veldig forskjellige uttrykk for det samme.

Galleri

– Jeg er opptatt av å forstå forutsetningene for det vi kan kalle moderniteten og den moderne individualisme. Vi har en tendens til å tenke på mennesker i historien som like individsentrerte som oss selv. Forestillingen og idealet om det selvtilstrekkelige, «unike» og «enestående» individet som skaper sitt eget livsløp, som en liten miniatyrgud i sitt eget indre, er et moderne fenomen, fortsetter han. Denne forestillingen har både renessansen, opplysningstiden og den moderne sekularisering som noen av sine forutsetninger.

– Jeg er også opptatt av den tiltagende intellektualisering av bevisstheten, som vi ser uttrykk for både i det juridiske, byråkratiske og akademiske språket. Den grunnleggende troen på intellektet eller fornuften er et moderne fenomen, som riktignok har noen av sine røtter i antikken. Platon og Aristoteles har bidratt til den moderne tenkemåte. Men det er interessant å se hva den aristoteliske og platonske tenkemåte springer ut av.

– Den førintellektuelle bevissthet forklarer gjerne fenomener gjennom en fortelling, en historie eller et mytisk bilde, ikke gjennom abstraksjoner, definisjoner og resonnementer. Jeg tror de fleste kulturer, f.eks. også den norrøne, har sitt utspring i en slags mytisk billedbevissthet.

Galleri

– Kan du si litt om Ibsens samtidsdramaer og hva som var bakgrunnen for at du startet dette faget?

– Jeg har vært opptatt av Ibsen i hele mitt voksne liv, sier Helge. – Men en fornyet og utvidet Ibsen-interesse ble vekket gjennom lesningen av den engelske Ibsen-forskeren Brian Johnstons bok, The Ibsen Cycle. Johnstons perspektiv på Ibsens samtidsdramaer, dvs. hans tolv siste skuespill, kan formuleres i tre punkter: 1. Skuespillene utgjør en syklus. 2. De har systematiske referanser til litteraturhistorien, religionshistorien, sosialhistorien. 3. Disse referansene lar seg assosiere til Hegels historiesyn, uten at dette siste er det viktigste.

– Tanken bak et slikt prosjekt er nettopp at samtidsbevisstheten må forstås i lys av en del sentrale høydepunkter i vår historie. Antikkens litteratur, romerretten, kristendommen, opplysningstiden, Kants moralfilosofi er eksempler på slike høydepunkter. De går bevisst og ubevisst igjen i vår samtidsbevissthet, i våre normer og verdier, i våre tankevaner, i våre preferanser, og ikke minst også, ifølge Johnston, i Ibsens samtidsdramaer.

– Hvordan mottar dagens 19-åringer Ibsens tekster?

– Jeg tror de ofte gjenkjenner de samme motsetningene og dilemmaene i sine egne liv, sier Helge. – Konflikten mellom deres individuelle livsprosjekt og forventninger fra samfunnet rundt dem, er gjenkjennelig. Noe av nøkkelen er å vise at Ibsens prosjekt har flere dimensjoner enn å «sette problemer under debatt». Han omtaler selv Kejser og Galilæer som sin «verdensanskuelse». Det samme mener jeg også kan sies om hans øvrige forfatterskap. Det er uttrykk for en verdensanskuelse.

Galleri

– Hva er det viktigste du har lært om lærergjerningen gjennom årene på Nansenskolen? Og hva har du satt aller mest pris på?

– Som lærer på Nansenskolen har man en faglig frihet man ikke får noe annet sted, sier Helge. Jeg har også opplevd en gjensidig respekt mellom kollegene for hva andre driver med. Før jeg kom til Nansenskolen tenkte jeg at det ville vært fint å ha en skole som kombinerte det historiske og det aktuelle politiske. Etter at jeg kom hit, innså jeg straks at den skolen allerede eksisterte.

– Hva har jeg lært? Gjennom utviklingen av de to valgfagene har jeg kanskje blitt litt mindre «dosent» enn det jeg fremstår som i filosofihistorieforelesningene. Jeg har lært utrolig mye, også faglig, gjennom studentenes utallige innspill, kommentarer, innvendinger og overraskende perspektiver. Mye av dette har blitt en integrert del av mitt eget perspektiv.

– Er det noe du vil si til alle de du har blitt kjent med på Nansenskolen gjennom disse årene?

– Jeg er utrolig takknemlig over å ha møtt så mange flotte mennesker i alle aldere gjennom så mange år, og så mange nye ungdomskull. Kanskje har det bidratt til at jeg har holdt meg litt yngre, sånn rent mentalt. Det har også vært interessant å observere forskjellene. Å være ung på starten av 1990-tallet er ikke det samme som å være ung i 2020. Ungdomsmentaliteten er i endring. De første studentkullene mine var barn av 68-erne. De var både preget av foreldrenes ungdomsopprør, og ofte også i opposisjon til dem. Dagens unge er mindre i opposisjon, og mye mer høflige, ler Helge.

(Intervju: Heidrun Sørlie Røhr, 4. juni 2020)

Vis alle innlegg