Av Hanne Myroldhaug – Student på Skrivekunstlinjen skoleåret 2019-20
Det er jo fantastisk, i en alder av 61 år, å bli innlemmet, om enn noe utydelig, i et fellesskap av 19/20-åringer. Jeg kan sitte i klassen på Skrivekunstrommet og føle en varme for dem. Lytte til deres overraskende tekster. Føle at de ruler rommet med språket, innholdet og sin hang til fantasy og surrealisme. Kjenne på at hodene deres er fylt med helt andre problemstillinger enn mitt, og at de ser ut på en annen virkelighet enn min.
Jeg må stadig anstrenge meg litt ekstra for å skjønne hvorfor de lar seg begeistre av tekstinnhold, som jeg, umiddelbart føler som helt fremmed. Og det handler ikke først og fremst om at jeg er over seksti, men at verden var annerledes da jeg var 20. Det er dem som er i «tida», som følger trender og har nye og felles referanser.
Likevel finner vi hverandre, i samtaler, i felles opplevelser og i oppklaringer. Det kjennes som en stor berikelse og jeg takker hver enkelt av dem!
(Tekst fra skoleavisa «Bonanzen»)
