Folkehøgskolen som dialogarena

Steinar Bryn (foto: Kirsti Hovde)

På 1990-tallet raste krigene i det tidligere Jugoslavia. Nansenskolen responderte på krisen i Europa med å invitere mennesker fra de ulike sidene av konfliktene til dialog. Siden da har dette arbeidet, ledet ved tidligere lærer og rektor, Steinar Bryn, resultert i flere Nansen Dialogsentre med lokalt ansatte på Balkan, og i flere priser og utmerkelser. I dag er han ansatt på Nansen Fredssenter, som holder til på Nansenskolen.

– Hva er målet med dialogen, slik du praktiserer den?
– At folk skal lære å forstå hverandre bedre og bli synlige for hverandre. Ikke nødvendigvis å finne den hele og fulle sannheten, men å bygge relasjoner mellom mennesker.

– Bør ikke målet med dialogen være å finne en politisk løsning på konflikten?
– Når man har en samling på en folkehøgskole, kan man ikke løse alle verdensproblemene – det ville være for ambisiøst. Men vi ga potensielle ledere denne viktige livserfaringen, og i dag er mange av dem i posisjoner der de kan være med å bidra til å skape løsninger. Og da er forhåpentligvis denne erfaringen viktig for å kunne inkludere ulike grupper i de løsningene som skapes.

– Hva er forskjellen på dialog og konfliktmegling?
– Konfliktmegling tar i større grad utgangspunkt i en konkret konflikt, der målet er å komme fram til en løsning. I dialogarbeidet er vi i større grad opptatt av forholdet mellom partene, fordi det er vanskelig å finne gode løsninger dersom forholdet er forgiftet. Og det er dette som er prosjektet med å forstå den andre. Dette er noe folk sliter med, fordi den andres handlinger ikke skal tolereres eller aksepteres. Men dersom man ikke forstår fiendens holdninger, deres forståelse av konfliktens årsaker, er det også vanskelig å forstå hvorfor de handler som de gjør. Hvorfor er gode mennesker så stygge med hverandre, og kommer i så bitre og voldelige konflikter? Svaret er at vi er så selvrettferdige.

(Les om valgfaget: Fred, dialog og solidaritet og øvrige fag)

– Hvordan fungerte folkehøgskolen som arena for dialog mellom mennesker som kom rett fra et krigsområde?
– De som kom var i utgangspunktet fiender, og ville verken dele rom eller bord. De så hverandre som representanter for stridende parter i konflikten. Men det å leve i et folkehøgskolemiljø gjør at vi oppdager hverandre i større grad som hele mennesker. Vi er ikke lenger bare serbere, albanere, muslimer, vi er også turgåere, musikkelskere, og har viktige yrkes- og familieerfaringer. Vi oppdager at vi har sammensatte og mangfoldige identiteter, fordi folkehøgskolen er et tett sosialt bo- og arbeidsfellesskap. Vi har alltid sett på dialogen som en flerdimensjonal prosess, med både en sosial, kulturell, fysisk og faglig dimensjon. Fordi deltakerne var sammen over så lang tid, fikk man rast fra seg de verste beskyldningene og gikk over i et litt mykere farvann hvor man var mer i stand til å lytte til motparten. Over tid ble det bygd opp respekt for hverandre som hele mennesker. Når man hører «de andres» historier, har de oftest lidd mye mer under den krigen begge parter var en del av, enn det man i utgangspunktet har blitt fortalt av egne lærere, media eller foreldre.

– Har du noen forbilder som har preget måten du jobber på?
– Et grunnleggende forbilde er Martin Luther King. Hans enkle visjon var at vi alle i utgangspunktet er likeverdige, og har lik rett til å leve gode liv, uavhengig av kjønn, rase og hvor vi er født. Men når det gjelder selve dialogarbeidet, er det riktige å si at kunnskapen vokste fram over tid. Etter hvert begynte jeg å stole mer og mer på deltakerne, og jeg ble i større og større grad en tilrettelegger for gode samtaler. Hele Lillehammer by ble etter hvert en dialogarena. Den gode samtalen kan like gjerne skje på Maihaugen, i Storgata, i hoppbakken eller på min veranda hjemme, som i et klasserom.

Du er også brukt som tilrettelegger for dialog i Norge. Kan erfaringene fra dialog i krig komme til nytte i et gjennomsnittlig norsk lokalsamfunn?
– I mye større grad enn jeg var klar over. Noen prinsipper for kommunikasjon og forståelse er de samme på interstatlig og individuelt nivå. Mine erfaringer fra Balkan har også vært relevante på norske arbeidsplasser og lokalsamfunn. Et eksempel på et prinsipp som er gyldig i de fleste konflikter, er at det ikke er nok å ha rett.

– De siste årene har du blitt nominert flere ganger til Nobels fredspris. Hvordan kjennes det?
– Jeg er stolt over det, fordi det betyr at arbeidet har blitt sett og anerkjent. Vi representerer en måte å arbeide med fred på som har blitt neglisjert de siste 15 årene. Man har trodd at det å styrte regimer er godt nok for å bygge nye demokratier, som Libya og Irak er eksempler på.

– Hva er du mest stolt av?
– Langsiktigheten og kontinuiteten i arbeidet vårt. Folks respekt og tillit til meg bunner ikke så mye i det jeg sier eller gjør, men i det at jeg aldri ga opp.

(Intervju: Heidrun Sørlie Røhr, 4. januar 2018)

Ønsker du å søke Nansenskolen? Les mer her

 

 

Vis alle innlegg