Flyktninger, migranter og ankerbarn

Er det slik at migranter og ankerbarn ikke er flyktninger? På hvilket grunnlag velger vi våre ord?

Av Hans Tarjei Skaare, forfatter og lærer ved Skrivekunstlinjen på Nansenskolen

I forbindelse med iverksettelsen av avtalen mellom EU og Tyrkia om returer av flyktninger, og oppstarten av utsendelser i Hellas i begynnelsen av denne uken, sendte NRK Super (tirsdag 5. april) et nyhetsprogram som skulle forklare situasjonen for barn og unge. Det forbløffet meg at i denne reportasjen ble det gjort et poeng av at det var bare såkalte migranter som skulle returneres. Flyktninger, ble det sagt, er de som kommer fra land i krig, som med syrerne.
Jeg slo over til NRK Dagsrevyen og ble paff over at det samme begrepet ble benyttet der. Jeg mente jeg visste hva en migrant er, altså en som emigrerer fra et land og immigrerer til et annet, enten det er av den ene eller andre årsaken.
Var det noe jeg ikke hadde fått med meg?
Jeg sjekker Store norske leksikon og får bekreftet definisjonen min av migranter.
Og jeg sjekker Flyktningkonvensjonen, og finner at det ikke forusettes noen flukt fra krig. Tvert imot er det slik at man kan flykte fra krig og allikevel ikke bli definert som flyktning. Som flyktning må man nemlig krysse en internasjonal grense.
Så hvorfor denne nye ordbruken?

Jeg leser om ankerbarna, som innvandrings- og integreringsminiser Sylvi Listhaug snakker om der hun viser til en rapport fra UNICEF som en begrunnelse for hvorfor hun vil ha strengere regler for enslige mindreårige asylsøkere som vil ha opphold i Norge. Uttrykket ’ankerbarn’ er ikke nytt, det kom i forbindelse med båtflyktningene fra og etter krigen i Vietnam. Det impliserer at noen, og i dette tilfelle familier, kaster ut barna som et anker i andre land, slik at de selv kan komme etter. Hvordan virker et slikt uttrykk på oss?

Nå viste det seg at UNICEF langt fra hadde konkludert slik Listhaug påstår, og i en epost fra organisasjonens kommunikasjonsdirektør til ministeren, lyder det: ”Når det gjelder påstanden om at barn sendes ut som ankerbarn, er dette en konklusjon som vi har vanskelig for å finne støtte for i rapporten.” (Aftenposten 21. januar 2016)
Gjennom språklig retorikk søker man støtte for sin politikk: ”Alle disse ankerbarna vil vi da ikke ha…” ”Alle disse migrantene kan da emigrere et annet sted…”
Og følgelig, hvilke ord media gjengir og bruker, blir et en politisk handling.

Tilbake til migrantene. Uttrykket dukker nå stadig opp i nyhetene, noen ganger som dekkende for både flyktninger andre migranter, andre ganger i sammenstillingen ”flyktninger og migranter”, som om det var to grupper som tydelig lar seg skille ad.
Hvilken politikk impliserer denne ordbruken, enten den er bevisst eller ubevisst, om ikke nettopp et forsvar for EUs avtale med Tyrkia. Som i seg er omstridt. Noe av kritikken går på at den er et brudd på folkeretten. Fem norske jurister med Mads Andenæs i spissen imøtegår i en kronikk i Aftenposten 21. mars argumenter fra universitetsprofessor Janne Haaland og Michael Tetzschner om at folkeretten er åpen for fortolkning i større grad enn hva som har vært praksis. Juristene påpeker prinsippet om tolkning i god tro og hvordan folkeretten slår fast hvilke krav flyktninger har på utdannelse, arbeid og frihet til videre reise m.m.
Jeg leser Flyktningkonvensjonens tekst, og finner at den på punkt etter punkt innrømmer flyktninger ”den gunstigste behandling som innrømmes fremmede lands borgere under samme forhold”. Og jeg finner det vanskelig å godta at vi skal kunne tolke oss bort fra våre mellommenneskelige forpliktelser og alminnelig folkeskikk. Allikevel er det det som skjer når det til stadighet kommer nye momenter i flyktningpolitikken: Den mye omtalte danske ”smykkeloven”, og forslaget om å innføre tilsvarende i Norge. Ville vi gjort tilsvarende mot en immigrerende amerikaner?
Eller saken med de syriske flyktningene som kom til Storskog via Russland – med falske visa – følgelig skulle de returneres til Russland, og dermed direkte videre til et hjemland i krig. Det som skjer igjen og igjen er at det oppstår en form for snusfornuftig folkeopinion: ”Ja men de kommer jo med dyre smykker; ja men de kommer jo med falske papirer…”
Hvis jeg som leser ikke kjenner flyktningenes rettigheter, kan jeg lett la meg rive med. Og skulle jeg være i posisjon til å ytre meg om saken, påhviler det meg et enda større ansvar.
Det er nemlig slik at flyktningene har rett til både å beholde sitt løsøre (kommisjonens artikkel 13) og reise med illegale dokumenter (artikkel 27).
Leser jeg teksten rett? Jeg skjønner at det er åpnet for tolkninger, men jeg prøver å lese ”i god tro.” Og uansett skjønner jeg betydningen av at jeg leser selv, at jeg snakker som et jeg og jeg skriver som et jeg.

Flyktningkrisen setter oss som lesere, skribenter, borgere og medmennesker på stadig nye prøver.  Og det er ikke lett å stå støtt. Angela Merkels ”Wilkommen”-politikk er et eksempel, først vakte den både politisk og allmenn sympati her i landet (august 2015), for så, bare en måned senere å fremstå som nærmest naiv – idet vi så omfanget av flyktningstrømmen. Med ett var det snakk om nye grupper av flyktninger som hadde både penger og utdannelse – dette ble brukt både som et for og imot å ta imot dem. ”Syrerne er jo nesten som oss”. Eller: ”De kommer med sine stresskofferter, og forventer spesialbehandling”.

I november var jeg sammen med noen studenter på et frivillig tiltak på Hornsjø akuttmottak. Jeg hadde nettopp sett et intervju Dagsrevyen med en syrisk kvinne, der hun frivillig hadde dratt tilbake til leiligheten sin i Jemen, fordi det i Lofoten, hvor hun var havnet på asylmottak, bl.a. var altfor langt til nærmeste butikk. Reisen til Norge gjennom Russland hadde kostet henne 100.000 kroner.
Så på vei opp til Hornsjø, prøvde jeg å forberede meg på høye forventninger.
Og de møtte jeg, men ikke på den måten jeg trodde. Mot meg kom det stormende en flokk på 12 – 15 barn under 10 år – kommer dere for å leke med oss, spurte de, ifølge tolken. Bak dem, en uensartet gruppe i alle aldre. Stresskofferter så jeg ikke snurten av, men tvert imot noe som jeg tenk, er flyktninger alltid bærer på: et fortvilet håp i blikket.
De høye forventningene har sammenheng med det lave utgangspunktet: De står på bar bakke.

Så lang avstand som det var mellom mine fordommer og min opplevelse. Først hadde jeg gjort meg opp et stykke mening. Så ble all mening revet i stykker.
Vi skulle nemlig hjelpe til med språkopplæring. Hvorfor det? Ikke fordi de har noen rett til det, visstnok. Språkopplæringen starter nemlig først når asyl er innvilget. Og hvorfor det? Er det først når flukten opphører at flukten godkjennes som flukt?
En artikkel i Aftenposten 30. mars forteller om en ny forskningsrapport bestilt av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, der det konkluderes med ”sjokktall” for hva det vil koste med skolegang for fjorårets mindreårige flyktninger.” 27 milliarder. Ja det er lett å få sjokk av slike summer, ufattelige som de lyder, men verre sjokk kan vente oss om vi ikke betaler denne regningen, i form av alskens samfunnsproblemer. Og det har heldigvis kunnskapsministeren skjønt. Men: Det skulle bare mangle at han endelig skjønte det, kommer det fra opposisjonen ved Arbeiderpartiets Trond Giske i samme artikkel, og SV-leder Audun Lysbakken i samme avis dagen etter. Uansett er det nemlig Fremskrittspartiet som styrer innvandringspolitikken, påpeker de.
I påvente av at forskerne forsker, politikerne skjønner, og at debatten går videre, sitter Aisha og Abdullah på Hornsjø uten noe undervisningstilbud, og det er derfor vi er der.
Det haster med at de lærer seg norsk. Det haster også med at de får opplæring i sitt eget morsmål, og at de får den oppfølgingen som kreves utfra deres bakgrunn og situasjon. Alt dette har de krav på, ifølge Flyktningkonvensjonen (art 22 og 23).
Abdullah kan litt engelsk. Han sier at han kommer fra Afghanistan og er femten år. Han sier han flyktet fra Tyrkia til Hellas i en gummibåt. Aisha kommer fra Eritrea, forstår jeg. Kanskje er hun også 15? Hun smiler for hvert norske ord vi prøver å lære henne. Takk, takk, takk gjentar hun og holder hånden mot brystet.
Jeg skjønner nå, idet jeg skriver, at disse to ikke ville vært her i dag. De kunne riktignok ha kommet her som kvoteflyktninger, dersom de befant seg i et land som har sluttet seg til Flyktningkonvensjonen. Men Tyrkia har ikke det, til tross for at de er medlem av UHNCR, FNs flykningkontor, opplyser juridisk postdoktor Maja Janmyr i et innlegg i Aftenposten 28. september i fjor.  Så om Abdullah og Aisha befant seg i Tyrkia, ville de bli betraktet som ”gjester”, og ’vær så god, finn deg et tak over hodet og penger til å livnære deg’. Slik er det med flere av landene i Midtøsten.
Kanskje Abdullah og Aisha i dag ville vært her på feil grunnlag, fordi de ikke er å regne flyktninger, men migranter? Ved å sette betegnelser på mennesker før de har fått prøvd sin sak, gjør vi det i utgangspunktet umulig for dem å lykkes.
Jeg kontakter Norunn Grande ved Nansen Fredssenter på Lillehammer; det var hun som organiserte studentdugnaden i høst. Tror hun at Aisha og Abdullah har fått asyl i Norge? Neppe ennå. Behandlingstiden er lang, med så mange som har kommet det siste året. Mange har rett på asyl, når de kommer fra Afghanistan og Eritrea. Men Regjeringen ønsker skjerpinger. Det står hvert mottaksland fritt å vurdere situasjonen i flyktningens hjemland, og det gjerne i strid med hva FN hevder. Men hva som er trygt er alltid vanskelig å vurdere – det skifter både geografisk og med tilstander som oppstår, f. eks. plutselig rekruttering til væpnede grupper.
Så kanskje Abdullah og Aisha startet som flyktninger, og så ble de migranter underveis, inntil de kommer til et land som skjønner situasjonen deres, og så blir de igjen flyktninger…
Jeg ville kalt dem flyktninger uansett, sier Norunn. De har flyktet fra en utrygg situasjon.
Det er noen som snakker om ankerbarn, sier jeg.
Det er alltid noen som har behov for å karakterisere, sier Norunn. Men hva ville du selv gjort i en situasjon hvor det ingen muligheter fantes, og det handler om å overleve?
Og jeg tenker på Aisha der hun la hånden på brystet: ”Takk, takk, takk.” Jeg tenker at det minste jeg kan gjøre er å prøve å forstå.

Teksten ble trykket i en kortversjon i Klassekampen 25. mai 2016

Vis alle innlegg