Sammendrag
Kronikk skrevet av Inge Eidsvåg: "En lærers glede" i Klassekampen fredag 19. mai 2023.
Her er en kronikk skrevet av Inge Eidsvåg i Klassekampen fredag 19. mai 2023. I kronikken tar han for seg hva som har gitt han glede og inspirasjon i lærergjerningen. Det kunne ikke vært sagt bedre!
En lærers glede
I disse dager er jeg i ferd med å rydde kontoret mitt på Nansenskolen. Her har jeg vært lærer, rektor og foreleser siden 1978. Før det underviste jeg ett år i grunnskolen og fire år ved Ringve gymnas.
Hvorfor valgte jeg en gang å bli lærer? Det var ikke fordi noen overbeviste meg om at læreryrket er et av samfunnets viktigste yrker. Ikke fordi jeg var opptatt av dannelse – og definitivt ikke på grunn av sosial status eller inntekt. Den eneste grunnen til at jeg valgte å bli lærer var gleden. Den jeg kjente for første gang som studentlærer i klasse 3a ved Glomfjord skole høsten 1967 – og som jeg opplevde igjen for noen dager siden, da jeg foreleste om Tomas Tranströmer og hans diktning.
Hvilken glede er det jeg snakker om? Først og fremst gleden ved å fortelle, forklare, dele, lytte til, samtale med. Gleden ved å forberede meg til neste dag, finne fram nytt stoff, prøve ut nye metoder. Gleden ved å skape noe nytt ved å gi liv til noe gammelt. Gleden ved å forsøke å vekke noe i elevene, som mine lærere en gang vekket i meg. Gleden ved noen ganger å lykkes med å finne elevene der de er – og så lære dem noe de ikke visste at de hadde bruk for.
Tre forutsetninger
Hvordan skapes og bevares arbeidsgleden hos oss lærere? For meg har tre forutsetninger vært viktige.
For det første: tillit. En lærer behøver tillit fra elevene, kollegene, rektor og politikerne. Tillit til at vi anstrenger oss og gjør vårt arbeid så godt vi kan, til at vi forbereder oss og fornyer oss, til at vi er glad i elevene våre og vil deres beste. Kort sagt: tillit til at vi setter vår ære i å være gode lærere.
Der tillit mangler overtar kontrollen. Og kontroll blir det sjelden nok av. Kontroll fordrer alltid mer kontroll, mer rapportering, mer dokumentasjon. Det suger overskudd og inspirasjon fra lærerne. Alt for sjelden stiller vi det gamle spørsmålet: Hvem skal kontrollere kontrollørene?
Den andre forutsetningen for min arbeidsglede har vært faglig og pedagogisk selvutvikling. Noen sier at lærerens faglige kunnskaper ikke er så viktige lenger. Med moderne informasjonsteknologi kan elevene i løpet av minutter laste ned kunnskap for et helt liv. Den ligger i store flak langs den elektroniske highway og venter på å bli plukket opp. Læreren skal være veilederen, som viser hvor kunnskapen finnes.
Ja, lærerens rolle som veileder er nok viktigere i dag enn tidligere. Men for å kunne veilede må man vite hvor veiene går. Dessuten: elevene kan laste ned informasjon, men ikke kunnskap. Informasjon er kunnskapens råstoff, men den må bearbeides og innforlives i en meningsfull sammenheng. Gjøres til ens eget. Derfor er kunnskap alltid kroppslig i en dyp forstand.
Lærerens egne kunnskaper må også stadig fornyes og utvides. Forutsetningen for dette er en dyp og varig erkjennelsesglede. Min erfaring er at den også smitter elevene. Dess mer vi lærer, dess mer vokser gleden. Til slutt sier vi kanskje med Aksel Sandemose: ”Tenk å måtte gå i graven uten å vite hva rumpetroll heter på oldpersisk!”
Den tredje forutsetningen for min arbeidsglede har vært pedagogisk frihet. Frihet til å forme lærerrollen med all den faglighet, entusiasme og oppfinnsomhet vi besitter. Dikteren John Steinbeck sa en gang: “En god lærer er en stor kunstner. Å undervise kan endog være den viktigste av alle kunstarter, siden mediet er det menneskelige sinn og den menneskelige ånd.” Hvis det er et fnugg av sannhet i dette, da må kunstnerens frihet også gjelde for læreren. Ikke en frihet fra, men frihet til. Ikke frihet til å bestemme hva vi skal undervise om, men hvordan.
Pedagogisk frihet er ikke en luksus for forkjælte lærere, men selve det stoff som holder gleden og gløden ved like. Kveles den, kveles også den kunstneriske og skapende impuls i læreryrket. Vi gjør nok det vi blir pålagt, men vi gjør det uten glede. Vi sitter ikke oppe i sene kvelder og forbereder oss; vi reiser ikke på kurs i helger og ferier for å lære mer. Uten pedagogisk frihet forvandles læreren sakte, men sikkert til byråkrat.
Jeg ser fram til den dagen da vi får en stortingsmelding med tittelen: ”Hvordan stimulere arbeidsgleden hos norske lærere?” For hvis arbeidsgleden forsvinner, da forsvinner også overskuddet, gløden i blikket, plystringen i korridorene, sangen i timene. Da gjør vi læreren til en humørløs pedant og skolen til en steril målstyringsinstitusjon.
En lærer påvirker evigheten
Det er i møtet med elevene vi lærere opplever gleden sterkest. I de magiske øyeblikk da noe nytt bryter gjennom. Som når lesekoden knekkes, når ”Lisa gikk til skolen” lokkes ut av et brunt trestykke med hull i, når de tørre fargene i et malerskrin ved hjelp av vann, pensel og hånd skaper en ny verden. Eller også når vilje og utholdenhet øves i konsentrert arbeid. Eller når den fortrolige samtalen løfter et ungt menneske fra fortvilelse til håp.
Hvor mye en dyktig lærer kan bety for et lite barn, forteller tilfellet Albert Camus. Han var den farløse fattiggutten fra Algérie, som ingen trodde kunne drive det til noe særlig. Mot alle odds ble han en av verdens største diktere. Da han fikk vite at han var blitt tildelt nobelprisen i litteratur i 1957, gikk hans første tanker til moren, som hadde betydd så mye for ham. Hun var analfabet og nesten døv, og var ikke i stand til å lese ett eneste ord av det sønnen hadde skrevet.
Den andre hans tanker gikk til, var læreren – Monsieur Germain Louis. Han hadde sett den lille fattiggutten, holdt sin hånd over ham, hjulpet og støttet ham. Noen dager etter at nyheten fra den svenske nobelkomitéen var blitt gjort kjent, satte Camus seg ned og skrev et brev til sin gamle lærer. Det sluttet slik:
Uten Dem, uten denne kjærlige hånden som De rakte ut til det fattige barn jeg den gang var, uten Deres undervisning og Deres forbilde, ville ikke noe av dette ha skjedd. Jeg gjør ikke all verden ut av en slik æresbevisning. Men den gir meg i det minste anledning til å få sagt Dem hva De har betydd, og fremdeles betyr for meg, og til å forsikre Dem om at Deres innsats, Deres arbeid og den sjenerøsiteten De fylte det med, fremdeles står levende for en av Deres små skolegutter som, til tross for alderen, ikke har opphørt å være Deres takknemlige elev. Jeg sender Dem mine kjærligste hilsener.
De frøene som Monsieur Germain Louis sådde i den lille innvandrergutten på 1920-tallet, vokser videre i oss i dag når vi leser Pesten, Fallet eller Myten om Sisyfos. Slik bekreftes ordene fra den amerikanske filosofen og forfatteren Henry Adams: ”En lærer påvirker evigheten. Han kan aldri si hvor hans innflytelse opphører.”
Hvis jeg fikk velge mitt yrkesliv om igjen, ville valget ikke vært vanskelig. Jeg ville ha valgt å bli lærer. Begrunnelsen ville være den samme i dag som for nesten 50 år siden, og den kan uttrykkes med ett eneste ord: Gleden!
Inge Eidsvåg, Lillehammer
inge.eidsvaag@nansenskolen.no